Fra pappas arm til NRKs favn

Foto: Julianne Leikanger (portrett) og Ivar Ødegaard (Kristine som Pippi)

Kristine Grændsen er lillesøstera som ble med far på amatørteaterøving i ettårsalderen. Og som siden ikke har forlatt scenen.

Det var storesøster som skulle ha en aktivitet for seg selv. En lillebror og ny lillesøster – altså Kristine – tok tiden og plassen hjemme. Men da far Jan Erik skulle ta med storesøster til Lillehammer Amatørteater, måtte lillesøster Kristine av praktiske grunner være med på lasset. I barneåra gikk det dermed slag i slag i amatørteateroppsetninger for lillesøster også; En julefortelling (ånd), Hakkebakkeskogen (ekorn) og Snøhvit (kanin).

-Og jeg var nok pratsom allerede da. Regissøren vår, Mona Lie Thommessen, minnet om at jeg ikke behøvde prate hele tida. Dessuten insisterte hun på at det het «snehvit».

FANGET I AMATØRTEATERGLEDE
Så fortsatte det – ikke med roller som dyr, men folk: Pippi og Alice og Sonja.

-Jeg var fanget i amatørteaterglede. I sportsbyen Lillehammer var det aldri noe annet enn teater og dans som var aktuelt for meg.
-Så du visste tidlig hva du ville bli?
-Å nei. Fram til jeg var 12 eller så tenkte jeg nok på skuespilleryrket, men så tenkte jeg videre at der var det så mye kveldsarbeid. Det ble for rotete. Jeg skulle bli designer jeg. Det var i hvert fall det jeg prøvde å overbevise meg selv om at jeg ville bli.

FRIVILLIGHETENS FORTRINN
Her – på vegen vekk fra amatørteateret og inn i Romerike folkehøgskole via videregående trekker vi pusten og minner om tema for intervjuet – frivilligheten.
-Det har jeg tenkt på i etterkant; var det frivilligheten jeg falt for? Det skaper spesielle situasjoner; alltid litt krise før premieren og alltid bra nok når sceneteppet gikk ned og applausen slapp løs. Tusen små ting som må gjøres, og blir gjort, takket være engasjerte frivillige. Entusiasme på tvers av generasjoner. Så flott.

Jeg har fortsatt et stort hjerte for amatørteateret. I amatørteateret er det åpenbart at det er hobby for alle som er med. Her er det ikke snakk om å spisse laget.

EN BAKDØR ÅPEN FOR ANDRE YRKER
– Men med videregående og senere folkehøgskole ble det mer alvor?
-Fortsatt var jeg nok ikke sikker. Fra jeg var ni år omtrent manglet det jo ikke på advarsler; «det er morsomt nå, men som yrke er det usikkert og ikke så morsomt». Så jeg safet med fag på videregående og begynte på Romerike for å kjenne etter om jeg kunne trives med teater også når det ble mer alvor. Når laget iblant ble spisset.

Likevel var jeg nok fortsatt litt tvilende. Året etter Romerike kom jeg inn på Rose Bruford Drama School i England, men valgte da å utsette skolestart der et år for å tjene penger med andre ting i Norge. Det var da jeg kom med i «Det andre teateret» – som har blitt ankeret mitt på så mange måter. Jeg signaliserte at jeg ville til dem, de signaliserte at de ville ha meg – men så var det dette med økonomi da.

Så kom de tre årene i England – som endte med en bacelor. Å etablere seg som skuespiller i England virket ikke så fristende: her var det koder; hvem skal du snakke med? Når skal du snakke? Dermed endte jeg med å flytte til Norge igjen fordi det her var enklere å klare seg hvis jeg måtte finne på noe annet eller ved siden av teater. «Det andre teateret» var også en motivasjon for å komme hjem. De kom igjen inn i livet mitt med prosjekter, jeg ble guide på Ibsenmuseet, jobbet i barnehage og på skoler og var også med på prosjekter i «Anti-teateret».

«Det andre teateret» er for øvrig en fantastisk castingscene. Her blir du sett! Så det ble turneer, Teateret Vårt, Brageteateret og Riksteateret.

PÅ SKJERMEN MED FORSKJELLIGE KARAKTERER
I 2020 kom så Kristines første ordentlige TV-rolle, i en av hovedrollene i Discovery-serien «Basic Bitch», som det også er spilt inn flere sesonger av. Og – for å gjøre en lang historie kort – ble det rollen som hushjelpen Matja i julekalenderen «Kristiania Magiske Tivolitheater» som NRK vist ei jule 2021.

-Så da var det profesjonalitet i alle ledd?
-Det var jo svært forskjellige karakterer i de to rollene du nevner her. Og med NRK var det jo et kjempesvært prosjekt.
-Så da var det farvel i frivilligheten?
-Noe er faktisk likt. Det med de tusen små tingene som må gjøres – og blir gjort. Engasjementet for å få et fint produkt – det er det samme. Dessuten, uka etter at NRK var ferdig var jeg tilbake på «Det andre teateret» som fortsatt drives mye av frivillighet. Der er det slik at alle bidrar utover det som er forventet. Er ikke det også frivillighet, da?

Del dette innlegget:

Relaterte innlegg