Svikter lokalmedia kulturlivet? Eller er det kulturlivet selv – slik som amatørteateret – som må ta mer ansvar for å skaffe seg oppmerksomhet? Hvilke erfaringer har du? Og hva gjør dere for å få oppmerksomhet? Legg inn din kommentar på Facebook eller skriv til natfs nettredaktør: . Både lokalt og regionalt/nasjonalt har det kommet utspill i media og på sosiale media om dette de siste månedene. Her er noen Innlands-eksempler.
MENINGER OM LOKAL DEKNING
I Innlandet er det Hamar Arbeiderblads dekning som skapte reaksjoner. Etter at Nordbygdarevyen i Løten feiret 30 år og ble framført i Løten kino, skrev Magne Nordby i et leserbrev i HA blant annet: «Jeg og sikkert mange med meg hadde forventet en skikkelig omtale av revyen i avisa vår, HA, men ikke et ord. Det var riktignok noen bilder på Nett-avisa, vesentlig av publikum, men de var nok tatt når det ikke skjedde noe på scena, for det var vanskelig å oppdage noen som moret seg, og dermed liten reklame for det som skjedde.»
I et annet leserbrev skrev Thomas Caplin: «HA er helt klart mer opptatt av «se hvem som var tilstede» enn på en reflektert og innsiktsfull måte å gi en kvalifisert omtale. () Trist å oppleve – en kulturavis i fritt fall (forfall).»
Dette fikk HAs sjefredaktør Kathrine Strøm til å svare: «Å drive journalistikk, er å prioritere. () Å velge ut noen, som HA fremdeles har dedikerte journalister og nyhetsledere til å gjøre, betyr nødvendigvis at andre ikke får samme oppmerksomhet. I mange tilfeller like dyktige og hardtarbeidende. () Vi skal følge nyhetskriterier, uansett hva vi løfter opp og belyser. Vi er glade når valgene vi gjør utløser debatt – og det er slett ikke alltid vi har prioritert rett. Gitt ressursene vi har til rådighet, strekker journalister flest seg så godt de kan for å levere når de er ute på en jobb.»
ER KULTURJOURNALISTER EN UTDØENDE RASE?
Solbjørg Tveiten, leder Musikk i Innlandet, skrev i en kronikk blant annet: «Redaktørstyrte media har en svært viktig oppgave i å sørge for en opplyst offentlighet, særlig i kampen mot sosiale mediers definisjonsmakt. Disse kanalene hvor alt er i flyt og kildekritikk ikke er strengt nødvendig. Det er derfor særlig problematisk at samtlige medier i dag måles på antallet klikk. Det telles, vurderes og utfra dette prioriteres det. I denne intense tellekulturen begynner flere og flere redaksjonelle saker å ligne mer på det sosiale medier serverer hver dag. ()
Prioritering handler som kjent om å velge noe foran noe annet og i denne vurderingen er jeg enig i at alle umulig kan bli fornøyd. Men hvor mange og hvem som blir fornøyde er i denne sammenheng irrelevant, det relevante er hvor vidt redaksjonelt styrte medier gjør sine valg basert på sitt samfunnsansvar.
BÅDE KULTURLIV OG MEDIA MANGLER KOMPETANSE
På Facebook skrev Erik Larsen (journalist og kulturarbeider i Elverum) blant annet: «Har det noen gang vært noen selvfølge at journalister dukker opp på smått og stort kulturarrangementer? Nei, det er ikke min erfaring som kulturarrangør og delvis utøver siden 1970-tallet. () Kulturarrangører som ikke har en historie å fortelle som treffer et eller flere journalistiske kriterier, fikk ikke omtale før og får det i alle fall ikke nå som bemanningen i redaksjonene er kraftig redusert (mot hva de var på f eks 1980-tallet). Møter du pressen kun med opplysninger om hvem, hva, hvor og når så kan du (som en lokalavis-journalist nylig uttrykte det) heller sette inn en annonse. ()
Fordelen med at det er få på jobb i redaksjonene kan sies å være at det er lettere å få inn en godt bearbeidet pressemelding med et bra bilde. Ulempen er at ressursene til å gjøre denne typen PR-jobber er skjevt fordelt. Kanskje skulle kulturlivet i Innlandet hatt en pool av kommunikasjons- og markedsfolk som kunne bistå når det trengtes?
KULTURNYHETER MÅ OGSÅ LESES
Øystein Egge (kulturarrangør mm) skriver på Facebook blant annet: «Vi skriver selv saker og former dem så nært som mulig noe som kan stå på trykk – sjelden er det rene pressemeldinger med hvem-hva-hvor, men dette kan vi alle bli bedre på, og forstå at det vi synes er det viktigste i verden ikke alltid oppfattes slik av alle andre – og ville man ha lest det selv? ()
Kultursaker er også som regel såkalte «positive» saker og det skaper sjelden engasjement/klikk. Vi får også forenklet sagt de nyhetene vi selv vil ha, ønsker du kulturnyheter må du lese kulturnyheter. Med det sagt tror jeg de fleste redaksjoner faktisk ønsker å tilfredsstille sitt demokratiske mandat ved å også være gode på kultur – til tross for lite lesere.
