Dette skulle egentlig være et slags oppsummerende intervju med Jan Peter Lyngstad, lokalpolitiker og snekker med mer enn en fingre med i amatørteaterlivet på Hadeland. Et oppsummerende intervju der vi skulle svinge innom alle endringer og skuffelser som koronaen har skapt.
Jan Peter har hatt to tømrernever og et klart hode med i rehabiliteringen av det 120 år gamle Folkvang forsamlingshus på Jaren, han har en finger eller to med i driften av «voksenteaterene» Lunner Revy- og Teatergruppe (LURT) og Fagerlund Teaterlag, og har også et bankende hjerte for de unge i Fagertun barne- og ungdomsteater (FABU).
Dermed ble det først og fremst en prat om samspillet mellom teatergrupper, et samspill som iblant er krevende. For flere grupper skal ha øvingstid og riggetid før teppet kan gå opp. Og koronautsettelse for den ene gruppa ga konsekvenser for andre. Men nå er dette historie, og vi skal her hoppe lett over usikkerhet og endringer som preget også det frivillige kulturliv i begynnelsen av epidemien. Likevel:
-Vi i LURT fulgte nøye med hva FABU gjorde, sier Jan Peter. -For det er ikke tvil om at det koronatiltakene førte til, var verst for de unge.
-Nå er den tida forhåpentligvis historie – men står vi igjen med arr?
-Jeg er redd for hvordan koronatida vil slå ut i framtida. Voksenteater er avhengig av ildsjeler som er villige til å dra i gang, mens barne- og ungdomsteateret ofte er avhengig av foreldre. Foreldre og barn må være enige om at barneteater er viktig og riktig – og det gir også konsekvenser for mange foreldre. De må engasjere seg og være barnas baktropp. Det må være nok voksne til å få til den gode dugnaden for ungene.
-For det er jo også slik at foreldre følger sine barn inn i teatermiljøet, og de slutter når barna slutter. Jeg er redd at tida vi har bak oss med manglende fysiske øvelser – som er så viktige for barn- og ungdoms motivasjon -, at det ikke har vært et publikum å spille mot og generell usikkerhet om framtida har svekket noens motivasjon. Det har nok vært større frafall i barne- og ungdomsteateret den siste tida. Vi må ikke miste hele årskull på grunn av det som nå ligger bak oss.
-Hva kan amatørteaterbevegelsen gjøre med dette, da?
-Det har jeg ikke noe enkelt svar på. Vi må vel jobbe enda hardere med å legge til rette, slik at både barn og voksne trives og vokser i amatørteateret. Tenke løsninger, ikke problemer. Og snakke sammen. Jobbe sammen.
-Vi var innom at det praktiske samspillet mellom teatergrupper – flere grupper som deler øvingsrom og/eller scene – kan gi hodebry?
-Det er selvfølgelige forskjellige utfordringer for de forskjellige gruppene. Vi voksne i LURT var litt irriterte (ja, jeg innrømmer det) når vi lånte ut til og/eller delte utstyr med barne- og ungdomsteateret. Vi fant ikke alltid igjen det vi lånte bort eller hadde sambruk på, ting ble satt på plasser det ikke skulle og vi syntes ting tok for lag tid. Men så tok vi voksne i LURT på oss oppgaven med å hjelpe å rigge til, og rigge ned, for barne- og ungdomsgruppas oppsetninger. Da fikk vi det som vi ville og de fikk god hjelp – og irritasjonen forsvant.
-Og konklusjonen?
-Snakk sammen og finn praktiske løsninger sammen. Vi har alle samme mål.
-Til slutt: endringene, utsettelsene og forgjeves pengebruk – dere i LURT fikk vel kompensert?
-Vi søkte aldri om noen ting. Vi er et helamatørteater, med null ansatte og null lønnsutgifter. Så var vi svært forsiktig med å bruke penger, da. Det var jo LURT.
