Hun er på sett og vis omgitt av teater på alle kanter, Norsk Amatørteaterforbunds styremedlem Anette Finnanger. Hun bor på fantastiske Skyset Gård i Nittedal, der det har vært teater, festivaler og kurs. Hun er samboer med skuespiller og scenekampkoreograf Lasse Friborg. Og hun er Instruktør for ungdomsgruppa i Teatersmia.
-Jeg blir veldig glad når jeg er en del av noe, slik følelsen er når man er en del av en teatergruppe eller en forestilling, et lag og en god gruppe. Det er god stemning og alle heier på hverandre! Jeg er redd for å gå glipp av noe som jeg kunne vært en del av, og bidratt på, sier Anette og sammenfatter selv:
-Teater og kultur er så viktig for alle og for enkeltindivid. Det er en plass for utrykk og mangfold. For å kunne utrykke sine følelser, utforske sin kreativitet, og være en del av noe.
FRA KORPS TIL TEATER
Anettes møte med amatørteateret kom via korpsmusiken. Hun var 17 år, spilte i korps og syntes det var utrolig gøy. Best likte hun konserter med litt skuespill, slik som «Jonas i Jungelen». Dermed bar det inn på de skrå bredder:
-Jeg sendte en mail til Lene Hagen i Teatersmia Barne-og ungdomsteater og fikk raskt svar: «Selvfølgelig kan du få være med! Vi har øving da og da! Gleder oss til å møte deg!» Og da var det gjort og jeg ble hekta!
-Har noen oppsetninger gjort spesielt inntrykk?
-De forestillingene som henger igjen hos meg er de som har inspirert meg med ideer, stemninger eller løsninger. Slike som jeg har tatt med videre til egne ideer til manus eller løsninger jeg kanskje har brukt til egne forestillinger med teatergruppene jeg har instruert.
Den siste som gav meg masse ideer var «Hobbitten» på Moesgaard Museum i Aarhus. De hadde en enorm utendørsscene hvor rollene var dukker! Det var så spennende å se slik dukketeater i en så stor skala. Og de hadde løst mange utfordringer på en utrolig morsom måte. For eksempel, når de skulle skyte med pil og bue (noe som alltid er en utfordring på grunn av sikkerhet) Så hadde de en statist bak målet, som dyttet en pil gjennom et hull på baksiden!
MARI + ERLING = ANETTE + LASSE = SANT
-Hva med forestillinger der du har vært med selv?
-En episode som har satt mer spor enn andre er da jeg var med i Nittedal Teaters oppsetning av Prøysenmusikalen «Du skal få en dag i mårå i» 2017. Da skulle jeg spille Mari og Lasse spilte Erling og de var kjærester i forestillingen. Dette var før vi ble kjærester selv, men det var i denne produksjonen at jeg ble dritforelska i Lasse. Litt senere på høsten ble vi kjærester på ordentlig. Vi er fortsatt sammen i dag og har hunden vår Frøya sammen.
-Hvor trives du best? På eller bak scenen?
– Jeg er en potet og elsker det! Rundt og bak scenen er der jeg stråler aller best. Jeg elsker å drive med suffli, manus, teknisk, regi, lage skjemaer og komme med innspill. Jeg har erfart at jeg bruker ganske lang til å på lære meg replikker, noe som gjør meg usikker på scenen.
-Og så sitter du i NATF-styret.
-Når jeg sitter i styret får jeg komme med masse innspill som kan hjelpe lagene våre og komme med forslag til aktiviteter og lignende til Teaterdagene! Sier Anette.
MYE Å LÆRE AV HVERANDRE
-Som styremedlem – er det noe du ser at NATF kan bidra til enda mer for gruppene?
-Bli synligere kanskje? Og kanskje satse på kurs som «hvordan starte en teatergruppe/lag». Vi sitter jo på masse erfaring og lagene våre har jo masse de kan bidra med. Og kanskje ha kurs og seminarer som gjør at lagene kan møtes og dele ideer? Vi sitter alle på våre tuer rundt om i landet, og hvis noen møter på utfordringer eller har spørsmål, så kanskje et drodlingsmøte/idemyldringseminar kan åpne opp for samarbeid?
-NATF jobber jo også opp mot myndighetene – er det noen utfordringer du ser der?
-Kultur blir ofte assosiert med billettsalg og antall publikum og tall og slikt. Det er ikke alltid like tydelig at det som skjer på og rundt scenen er jo det største aktiva.
Vi er et samlingspunkt for de som ønsker å utrykke seg kreativt, som blir rørt av å se, høre og oppleve tekst, sanger og musikk og samspill. Det er kultur som forteller historiene fra både fortid og nåtid. Det er alt fra store ord som Shakespeare som forteller historiene om store kjærligheter til det barnevennlige som Karius og Baktus som lærer oss viktigheten av å ta vare på tennene.
Ikke alle liker idrett og er gode i fotball eller ski. Det så viktig at kulturlivet får rommet til å ta imot alle som trenger et sted å være og alle som vil være en del kulturlivet og dele dette med andre.
KULTURHUS – FOR ALLE
–Hvordan ser du på framtida for det frivillige amatørteater?
-Kommuner rundt om i landet bruker mange millioner på å bygge flotte kulturhus og med løfte om at det skal være for alle som vil bruke det, men med liten skrift «om du har råd til det». Det er forståelig at de vil tjene seg inn raskest mulig. Men må kulturhusene være så «proffe»? Proff-teknikk som bare noen få kan bruke, Proff-billettsystem som koster nesten mer i avgift enn billettene selv.
Proff Proff Proff…Man blir helt matt i amatørhjertet sitt når drømmer blir slått ned av økonomi.
Jeg drømmer om bruksvennlige hus med løsninger slik at hvem som helst kan bruke det. Hvor leien ikke er så høy at man nesten setter teaterlaget i underskudd før man har begynt, hvor scenelysene er et enkelt system som en teaterforelder kan bruke det og hvor kulissene kan stå på samme sted i en hel uke, slik at skuespillerne blir trygge i scenerommet og kan begynne øvelsen med en gang uten å måtte sette av en halvtime før og etter øving til opprigg/nedrigg av kulisser.
Og hvor man kan sette opp teaterforestillinger uten å måtte tenke opp at den må tjene så fett på billettpriser. Hvor teater noen ganger bare er teater, og ikke er teater=profitt, avslutter en engasjert Anette Finnanger.
