Lise Risom Olsen er spion i den danske serien «Gisseltakingen». Tøffere går det ikke an å bli! Og det startet i Elverum Barnemusikkteater!
Lise har en allsidig historie, og kan skilte med roller på tysk (blant annet TV-søndagskrimmen «Tatort»), engelsk («The Innocents» på Netflix) og dansk («Gisseltakeren»). Mer om alt dette siden, for det begynte med Elverum Barnemusikkteater – eller, som Lise sier: EBMT.
DANSENDE TOMAT OG BLØDENE NAUTILOIDEIOS
-EBMT var mitt første møte med teater i organisert form. Det ga meg smaken på å skape magi sammen. Vi barna spilte; foreldrene var med og hjalp til der de best kunne; med kostymer og kulisser, i bandet, noen med sminkeferdigheter, lys, lage program, og andre med lunsj på lange prøvedager før premierene, sier hun.
Hun begynte i EBMT i tiårs-alderen, og husker fortsatt noen episoder derfra:
-Jeg husker spesielt godt at jeg spilte tomat i en forestilling basert på Inger Hagerups dikt, og jeg skulle danse tango med han som spilte løk. Det var veldig vanskelig, rett og slett fordi vi begge hadde svære skumgummikostymer. Armene ble for korte og tett dansing utrolig vanskelig.
Jeg hadde også min første opplevelse av at en skuespiller spiller videre uansett hva. Det var en annen forestilling, «GAIA». Jeg lå på et rullebrett som Nautiloideos og holdt akkurat på å utvikle meg til krokodille, i rollen altså… Så skled jeg av rullebrettet og fikk brettet rett opp i nesa. Rett etter hadde jeg en solosang, og jeg tappert sang med blod og snørr og tårer og grønn sminke som rant nedover. Dette ansvaret for publikum – «the show must go on» – det kjenner jeg fortsatt veldig sterkt.
-Så når fant du ut at det var skuespiller du ville bli?
-Jeg tror det var mellom de tangoen og den grønne blodige snørrete sangen -som nevnt over – ett sted …
TEATER – KOLLEKTIV KUNSTFORM
-Ga årene i EBMT deg noen «arv»?
-Jeg tror det viktigste jeg lærte var at å skape teater – og også film som jeg i tillegg jobber med nå, er teamwork. Teater er noe som mange skaper sammen, og hvert bidrag er verdifullt, det er en kunstform jeg elsker fordi den er kollektiv og ikke et sololøp. Det at man står opp for hverandre, og hjelper til der det trengs for felleskapet og det felles resultatet. Og selvfølgelig har det gitt meg kjærligheten for å stå på scenen, å ha en teaterfamilie. Det har jo blitt min karriere og liv.
-Hva motiverer deg som skuespiller, da?
-Det som alltid har motivert meg som publikummer å bli berørt. Som skuespiller er det motiverende når jeg selv berører publikum på en eller annen måte. Det er det jo ikke alltid man vet, men av og til føler man det på scenen, og av og til får man høre det i etterkant.
FRA TATORT TIL SCHAUBÛHNE TIL NETFLIX TIL DANMARK – OG TILBAKE
-Her må vi hoppe forbi både dansende tomat og blødende bløtdyr, for hva skjedde etterpå?
-Jeg bodde flere år i Bergen hvor jeg hadde mitt eget teaterkompani, NONcompany. Etter videreutdanning i USA og i Berlin kjent jeg mer og mer på trangen til å reise ut. I 2012-13 gjorde jeg det, reiste til Berlin og lærte meg parallelt tysk, tok skuespillerklasser og gjorde alt jeg kunne komme på for å skaffe meg et nettverk her nede.
-I 2014 – fikk jeg så en hovedrolle i en episode av en de mest sette krimseriene her, «Tatort», forteller Lise. (red.anm: «Tatort» på norsk: «Åsted» ble sendt første gang i 1970 og er en av Tysklands mest populære TV-serier noensinne.)
-Akkurat den episoden ble veldig populær, og det førte til at jeg kom litt inn på markedet her nede, og ikke minst fikk muligheten til å gjøre en audition på Schaubühne (teater) her i Berlin. Det var en ganske absurd følelse for en som nettopp hadde lært språket å skulle inn på audition på et så renommert teater. Det gikk veldig bra, kanskje fordi jeg følte at det var så absurd, at jeg glemte litt å være nervøs, så jeg fikk jobb. Jeg var ved det teateret fast i ensemblet i ett par år før jeg igjen begynte å jobbe mer for film og tv igjen. Jeg spilte i en britisk serie for Netflix, «The Innocents». Og så fikk jeg noen oppdrag i Danmark, og fikk endelig spilt agent (!) i en serie der. Sogar russisk. Serien heter «Gissletakningen», og det var andre sesong. Jeg hadde tre måneder på meg til å lære språket nok til å si replikkene på en måte så jeg kunne tro på det selv. Det var en heftig utfordring.
-Jeg fortsatte også som gjest ved Schaubühne frem til pandemien. Her var det mye strengere restriksjoner og over mye lengre tid enn hjemme, så de fleste løsarbeidere i kulturlivet her led ganske hardt under den. Men jeg klarte meg heldigvis bra, og hadde et godt år i fjor med både en internasjonal serie, en tysk film for Netflix («Privilegiet»), en jobb for tysk tv og et teaterprosjekt som foreløpig kun er filmet – dette var under lockdown. Forhåpentligvis kan vi gå videre med sceneversjonen snart. For teater er det aller mest givende for meg.
TEATER I DEN OFFENTLIGE SAMTALEN
-Du har jobbet med teater/film/TV i flere land – er det forskjeller?
-Jeg føler kanskje at Norge er litt dårlige på å sette søkelyset på kultur og kunst på alle plan. Det får mindre og mindre plass og oppmerksomhet i media og den offentlige debatten, selv om det er noe av det viktigste vi har. Jeg tror det er viktig å snakke om, å skrive om, og også å støtte og vise interesse ved å lese om og «klikke» på i nettaviser og magasiner, og ta det med i samtalen. Da tenker jeg også på innhold; hva spiller man? Hva handler det om? Hva slags paralleller finner vi til verden rundt oss? Snakk om kunsten i det. Desto mer man snakker om og deler og leser om, desto mer viser man viktigheten av det. Men det aller viktigste er selvfølgelig å være med!
Det er litt skummelt når alt bare dreier seg om det som får mest klikk online. Alle som jobber med kunst og kultur – uansett nivå – er med på å balansere denne overfladiske kjappe internettkulturen som jeg tror kan være direkte skadelig for oss psykisk sett. Vi har blitt så fokusert på tekniske dippedutter at vi mister kontakten med hverandre. Og vi er sosiale dyr! Vi trenger kontakt med hverandre. Derfor er frivilligheten kanskje enda viktigere enn tidligere. Det å faktisk fysisk gjøre noe sammen er uerstattelig.
FRIVILLIGHET – I FRED OG KRIG
-Så skal vi i 2022 markere «frivillighetens år» i Norge. Ditt forhold til frivilligheten?
-Jeg synes nettopp det vi ser nå, i tider hvor det ikke ser så bra ut – med krig og klimakriser – at det er frivillige som står opp og tar virkelige tak, der politikerne må diskutere og være diplomatiske og legge alle mulige taktikker og strategier. De frivillige åpner døra, her i Berlin inviterer de flyktninger hjem selv om de bor i leiligheter med begrenset plass. De frivillige stiller opp med transport og mat på grensene. Frivillige donerer penger og organiserer transporter med medisiner og mat og klær. Her i Berlin er det også stor aksjonisme- og demonstrasjonskultur. Det finnes masse små initiativer over alt, for eksempel at nabolag organiserer seg gjennom egne nabolagsapper for å lage en gruppe, men også for å hjelpe hjemløse eller flyktninger, eller gjøre nabolaget bedre med å plante blomster og rydde søppel og lage lekeplasser osv.
Frivillighet finnes på mange måter og i så mange lag, men jeg tror alle de som har vært med på frivillighet på den ene eller andre måten kjenner på denne samme verdien av at så mye er mulig når man går sammen om noe. Og det er mye gøyere, lettere og mer givende enn gjøre ting alene!
Mitt forhold til frivillighet kan nok henge sammen med at i familien har vi tradisjon for frivillighet; begge mine foreldre er for eksempel aktive i Røde Kors. Men det kan også komme av mine egne erfaringer med frivillighet. Jeg har sett hva slags fantastiske og magiske ting man kan få til sammen.
Så det har jeg en klokketro på, som all verdens negative fortellinger og nyheter om egoisme og handling kun for egen vinning aldri kan utslette. Jeg tenker mye på frivillighet og hva man kan få til i felleskap på alle mulige plan. Og jeg tror vi kommer til å være helt avhengige av hverandre for å klare å håndtere de globale utfordringene vi har i vår tid, slutter Lise Risom Olsen.
