Unge på scena – best sammen

Denne historien handler om Lars Joshua, Marthine, Isak, Susanne – og flere. Vi forteller historien om «Kulturhjerte» med ordene til Janne Aasebø Johnsen, forfatter (og styreleder i NATF, for øvrig).

Men før Jannes ord; litt bakgrunn. «Kulturhjerte» er – ifølge dem selv – en møteplass og læringsarena for lillehamringer fra hele verden. Et sted hvor alle skal føle at de hører til, og at de blir hørt. Et sted hvor barn og unge kan dele sine historier, sitt talent, sitt språk, og sin kultur. For «Kulturhjerte» er teater et virkemiddel. Det toppet det seg under årets Litteraturfestival på Lillehammer.

(Red. anm: Etter minimal aktivitet i halvannet år, skal vi nå sammen «restarte» amatørteateret i Norge. NATF vil vise hvor viktig denne delen av frivilligheten er. I sommer presenterer vi intervjuer og meninger om hva amatørteateret gir. For de fleste er det «bare» en hobby – mest til hygge og litt nytte. For andre langt mer.)

«KULTURHJERTE» MED TEATER MOT UTENFORSKAP
Den nasjonale litteraturkonferansen «restartet» i mai. Ungdomsprogrammet deres er omfattende og allsidig. Og det var her «Kulturhjerte» med ungdommer fra 14 land kom med. I forestillingen «Ut av mørket» deltok 25 barn og unge. Flere profesjonelle kunstnere jobbet sammen med de unge i utviklingen av manus og forestilling. Tema: utenforskap; en historie om skolen som ikke aksepterer elevene for den de er, om jenta som bli mobbet for sin seksuelle legning, og om han som heller vil danse enn spille fotball og om hun som ikke ha norsk som morsmål. For noen var det deres eget liv som ble spilt.

TEPPET GÅR OPP…
Så til forestillingen. Teppet går opp for Janne Aasebø Johnsens ord.

Vi står der.
Sammen på sidescenen.
Vi hører stemmer fra salen.
Selv om vi har fått steng beskjed om å ikke vise oss, er det noen som lager et nesten usynlig hull mellom sceneteppene.
Noen har gjort dette mange ganger før, for andre er det første gangen.
Men vi gjør det sammen. Alle er like viktige. Alle har sin rolle, stor eller liten.
Vi vet hva vi skal gjøre, men det er trygt å vite at i salen sitter en som kan hjelpe oss hvis vi glemmer replikkene.
Vi står på scenen fordi noen fikk en ide om å sette opp et skuespill.
Vi visste ikke hva vi gikk til, noen av oss forsto faktisk ingenting.

Ikke før i går, for da hadde vi generalprøve.
På scenen snakker hun som ikke snakker i klasserommet.
På scenen synger de som ikke alltid tør å synge på skolen.
På scenen står de som drømmer seg bort i friminuttene.
Vi står her sammen, gjør det sammen og vi er veldig fokusert.
Rett før teppet går opp er det ingen som husker hva vi skal gjøre.

Men kroppens vår husker, hvert ord, hver bevegelse og hvor vi skal plassere oss.
For vi har øvd.
Lenge.
Sammen.
Om og om igjen.
Vi gjør det sammen.
Og når vi nesten ikke tror at vi klarer mer får vi applaus.
En applaus som gjør at vi får lyst til å gjøre det samme.
Om og om igjen.
Men vi vi gjøre det sammen.
Det er da det er best.

Når vi er sammen,
fordi vi er sammen.

Del dette innlegget:

Relaterte innlegg