Fanget av impro

Fanget av impro

Emil Husbø, impromiljøets altmuligmann i Trondheim, og under NM på Lillehammer (Foto: Ivar Ødegaard)

Teater uten manus. Kjappe utfordringer og lynraske og improviserte løsninger for å skape følelser. En handling som vokser fram minutt for minutt. Og så: dommen. Dommernes poeng. Etterfulgt av publikums applaus – eller buing!

Emil Husby i Trondheim ble fasinert av impro da han gikk på ungdomsskolen, og har vært fanget siden. Han har en finger med i de mange improaktiviteter i Trønderhovedstaden, og skal også ha applaus for å ha loset improaktører trygt gjennom året i NM i impro for amatører.

IMPRO GJØR EN FORSKJELL
-Når det kommer til impro blir jeg nok drevet mest av hvor stor forskjell improteateret kan gjøre i livene til elevene og medskuespillerne mine. Å se kursdeltakere presse gjennom sine egne barrierer, bygge selvtillit og oppdage at også de kan være morsomme, smarte og interessante på scenen er alltid en fryd!

-Hvordan begynte livet ditt på scena?
-Jeg var med i et par skoleoppsetninger, og var aktiv i en frivillig teatergruppe kalt «Bolla og Lillebill» på videregående. Hovedbegivenheten var en storstilt oppsetning av musikalen «RENT» som vi satte opp det første året jeg var med. Men like etter ble jeg for alvor bitt av improbasillen – og så ble det teater uten manus for alvor.

Jeg oppdaget impro da et nå for lengst nedlagt improkompani besøkte ungdomsskolen jeg gikk på for å spille en forestilling. Jeg og en liten gjeng i klassen ble fascinert, og spurte en av lærerne om det kunne være mulig å få organisert et kurs på kveldstid. Hun tok saken videre med improkompaniet, og lyktes med å huke dem inn som instruktører til ukentlige improøvinger hele den høsten!

DET KREVENDE ARBEIDET MED Å RIGGE KULTUR
-Hva er drivkraften din? Du er jo utøver, dommer, arrangør – og mer også, for alt jeg vet….?
-Ironisk nok bruker jeg egentlig mesteparten av tiden min på produsent- og administrasjonsarbeid. Jeg driver en egen scene kalt Trykkeriet Scene i Trondheim sentrum sammen med et par kolleger, sier Emil Husby, og fortsetter:

-Det er vanskelig å si presist hvor jeg henter motivasjon fra, men jeg har vært aktiv i kulturlivet i byen i mange år, og har erfart hvor vanskelig det kan være å finne lokaler, skaffe publikum, og få det hele til å gå rundt. Derfor gir det meg veldig mye tilbake når jeg kan bruke Trykkeriet til å hjelpe engasjerte og ivrige kulturaktører med å realisere prosjektene sine!

-Hva skal til for å få til et livskraftig impromiljø slik der har i Trondheim?
-Jeg tror det handler om å finne enkeltpersoner som har nok drivkraft til å starte noe ut ifra ingenting, og som er villige til å satse på å få til noe. Det er mye usynlig arbeid som ligger bak en vellykket og trygg improgruppe, og mesteparten av det er nok av den litt «kjedeligere» administrative varianten, sier Emil og presiserer:  -Hvis man har ildsjeler som er villige til å ta seg av den kjedelige biten og legge inn arbeidet som trengs for å få noe til å skje tror jeg nok det er en nøkkel til å skape engasjement og bygge et miljø!

-Litt om Trondheimmiljøet?
-Impromiljøet i Trondheim er levende og aktivt, selv om det nok har fått seg et slag for baugen under pandemien! Vi har studentgrupper, ungdomsgrupper, grupper for utvekslingsstudenter, jevnlige tilbud for barn og unge og mye mer! I tillegg er vi heldige nok til å ha flust av de ildsjelene jeg beskrev ovenfor som tar ansvar for å drive ting fremover! En av mine store gleder har vært å se det hele starte opp igjen når landet åpnet for noen måneder siden.

KORONA-IMPRO = MINDCRAFT
-Hva skjedde under koronaen? Full stopp?
-For meg personlig ble det tvert om, ettersom det var da vi åpnet Trykkeriet. På min egen måte var jeg nok en av de travleste kulturarbeiderne i byen under pandemien, selv om hele kulturfeltet gjorde en god jobb med å finne kreative og morsomme måter å holde alt gående på.

-Når det kommer til impro tok jeg og resten av min gruppe det litt spenstige steget å flytte alt av øvinger, kurs og forestillinger over i dataspillet Minecraft. Vi gjenskapte vårt faste spillested Antikvariatet i spillet og gjorde alt vi kunne for at det skulle bli så autentisk som mulig, og det hele ble en stor suksess! Likevel må jeg nok innrømme at jeg er glad for at vi har fått lov til å møtes igjen og spille impro sammen på «vanlig» vis.

-Så har du hatt en travel høst?
-Ja, denne høsten har for det meste gått med til storprosjektet «Trondheim Fringe» – en storstilt og variert kulturfestival med teater, konserter, impro, performance, bingo og masse annet. Vi kjørte forestillinger over hele byen i ei hel uke, og landet det hele som en stor suksess for bare noen uker siden!

-Ellers er det masse impro på Trykkeriet, så det er nok å henge fingrene i!

Spel i Norge 2016–2021 – slik står det til

Spel i Norge 2016–2021 – slik står det til

Fra Kristinspelet i Sel i Gudbrandsdalen (Foto: Ivar Ødegaard)

Norsk Amatørteaterforbund har flere medlemsgrupper som driver med historiske spel. Spel opptar dessuten folk flest i store og små lokalsamfunn. De som ser det «store bildet» av spel-Norge er redaksjonen i Spelhandboka. De har nå laget en oversikt over spel-aktiviteten de siste årene som vi gjerne deler.

De har tatt med spel som ble avlyst som følge av korona i 2020 og 2021 dersom de ble annonsert først. De tar forbehold om at noen spel kan være oversett. (Spel som ble avlyst uten annonsering er selvsagt ikke registrert.)

Her er «spel-fakta»:

  • Det vises i snitt om lag 80 spel i Norge årlig.
  • Spel med handling fra tidsperioden 1600 – 1905 er klart mest dominerende. Dette inkluderer spel om tettstedsutvikling, industrihistorie, biografier (personer som har satt sitt preg på lokalsamfunnet), 1814 og nasjonsbygging.
  • Noen spilles hvert år , mens andre vises med 2 – 3 års mellomrom.
  • I perioden 2016 – 2021 (6 år) er det registrert 253 spel fra i alt 179 spelarrangører. Dette betyr at 74 arrangører produserer mer enn ett spel.
  • 73 av de 179 arrangørene er medlemmer i en regional eller nasjonal amatørteaterorganisasjon.
  • 106 spel har ingen direkte tilknytning til amatørteatret. (Dette er prosjekter hvor amatørteatret har en sentral plass, men hvor andre står for produksjonen; det er stiftelser og aksjeselskap (derav en rekke museer) og samarbeidsprosjekt uten oppgitt ansvarlig produsent. Dessuten teaterlag uten medlemstilknytning, prosjekter i gang satt av privatpersoner eller kommuner.

De 179 spelarrangørene er fordelt på følgende fylker:

  • Trøndelag 45
  • Viken 35
  • Innlandet 34
  • Vestland 16
  • Vestfold og Telemark 14
  • Møre og Romsdal 10
  • Nordland 9
  • Oslo 6
  • Rogaland 5
  • Troms og Finnmark 3
  • Agder 2

Spelhandboka vet ikke hvor mange frivillige og profesjonelle som er involvert i spel, hvor mange publikummere, hvor mange dugnadstimer og hvor mye spel omsetter for. Dette kan for øvrig bli en del av et større kartleggingsarbeid Spelhåndboka håper å finne midler til.

Ytterligere informasjon om spelene finnes på spelhandboka.no (norsk spelkalender) og på Spelhåndbokas facebookside.

Markus fargelegger følelser og handlinger med musikk

Markus fargelegger følelser og handlinger med musikk

Markus Wisth Edvardsen er trollmann med tangenter, strenger og litt til. (Foto: Ivar Ødegaard)

Er du blant dem som klapper fordi alle andre gjør det? Eller føler rett og slett at hjerteslagene dine ender i klappende hender? Det kan hende at du har fått litt rytmehjelp for å bidra til applausen. Markus Wisth Edvardsen er trollmannen med tangenter, strenger – og med en liten «boks». I teaterimpro fargelegger han følelser og handlinger musikalsk. Impromiljøet i Trondheim er hjemmebanen, men under Teaterdagene imponerte han både under finalen i NM i teatersport og under Maestro i dølabyen Lillehammer.

BOKSEN SOM GIR DEG LYST TIL Å KLAPPE
-Aller først til denne lille boksen. Den som får folk til å klappe?
-Du tenker på stompboxen; en liten treboks med jackhull som man får en basstrommelyd ut av. Den fungerer veldig godt for å legge noe perkussivt i bunnen av lydbilde. Og hvis man bruker den får man en tydeligere puls i musikken som er lett å klappe til. I impro der publikum er involverte i det som skjer med å rope forslag og den slags, så man får enda en kilde til medvirkning om man får publikum til å klappe.

-Så da skjønner vi hvorfor vi klapper, kanskje. Men du har jo mye mer å spille på?
-Når jeg spiller til impro bruker jeg litt forskjellige instrumenter; hovedsakelig keyboard og gitar. Keyboardet har mange ulike lyder for jeg har et bredt spekter av stemninger og sjangere tilgjengelig. Kassegitaren går igjennom et brett med effektpedaler, så jeg har mange ulike alternativer der og, sier Markus.

NARVIKGUTTEN SOM SPILTE SEG TIL JOBBER
Markus Wisth Edvardsen høster ros for jobben han gjør for impromiljøene. Men det er ikke bare i disse miljøene han gleder andre med musikk, han gleder både ung og gammel – med kulturell skolesekken og ditto spaserstokk.

-Publikum er ganske så forskjellig i alder, men det er ganske likt hva som fungerer i slike sammenhenger. Begge aldersgrupper setter pris på et godt show!
-Litt om deg selv: du er fra Narvik. Kan du da ha unngått å spille i band?
-Neida, jeg begynte tidlig å spille i band i Narvik, både sammen med kompiser og med medelever på musikklinja på videregående. Musikklinja på Solhaugen (dessverre nedlagt nå) var et viktig steg på veien for meg i det å begynne å samarbeide musikalsk med andre.

-Musikken ble levevei?

-Veien ble til litt mens jeg gikk etter jeg flytta til Trondheim. Jeg jobba på Antikvatiatet Musikkafé og Bokbar, der jeg også kom i kontakt med impromiljøet i Trondheim for første gang, og etter noen år måtte jeg spørre om mer og mer fri til jeg plutselig var mer enn nok opptatt med musikkprosjekter. Forresten; en takk til Carsten for fleksibiliteten der!

IMPROVISASJON MED OG UTEN SKUESPILLERE
-Skal det stor musikalsk fantasi for å hjelpe improaktører? 
Musikken hjelper i stor grad improaktørene på scenen, men improaktørene hjelper meg også. Inspirasjonen går begge veier, og man jobber sammen i et ensemble der alle kan kommer med bud. Jeg improviserer uten skuespillere også, men ikke like ofte på scenen. Jeg setter stor pris på å improvisere sammen med andre musikere – jamming. Da er det rent musikalske idéer man utveksler, i stedet for at musikken er en del av en annen helhet. Det er veldig gøy med musikk for musikkens del også.

-Er det noen sjangere som det er lettere å lydlegge enn andre?

-Absolutt! I improteatersammenheng etterligner jeg musikkbruken i film, der man kan underbygge eller kontrastere handlingen som skjer. Musikklisjéer fra Hollywood er et veldig effektivt virkemiddel, og det er nok sjangerene som har de tydeligste lydreferansene som er lettest å lydlegge. Eksempelvis romanse med lyst piano, skrekkfilm med dissonante spenningslyder, science fiction med flytende synth eller western med røff gitar. Det er ingen regler på hvordan man skal lydlegge en gitt sjanger, og man kan oppnå mye bra med å bryte med det som forventes, men det gir skuespillerne mye å bli styrket av lyden rundt seg på en måte de forventer.

-Hva ville impro vært uten lydhjelp?
-Impro uten lydhjelp ville fremdeles vært impro. Mange scener har godt av total mangel på musikk, men da er det desto mer kraftfullt at musikken kommer tilbake igjen. Impro helt uten musikk kan være en litt mer intellektuell øvelse, siden musikken ofte fungerer som en snarvei til følelsene våre.

-Jeg synes musikk til improteater er noe av det mest spennende som finnes, så om du er musiker og vil ha en helt ny utfordring på både musikalsk og personlig plan anbefaler jeg å ta kontakt med en improgruppe nær deg for å prøve det ut. Om du er i Trondheimsområdet vil jeg oppfordre til å ta turen til Trykkeriet Scene, et ekte trøndersk impro-episenter.

TAKK OG TAKK
-Til slutt takke Norsk Amatørteaterforbud for en fantastisk helg på NM i Teatersport i Lillehammer tidligere i høst, det var en virkelig glede å få spille sammen med så mange nye improvisatører fra hele landet!

Takken returneres i tusenfold!

Studentene fornyer amatørteateret

Studentene fornyer amatørteateret

Amatørteatermiljøene i Norge er forskjellige. Noen gjør som de alltid har gjort, andre steder sprudler nyvinningene. Studentteateret Immaturus i Bergen sprudler; teater der publikum spiller, workshop om femininitet og maskulinitet og en gruppe som skriver for gruppe som spiller er på spilleplanen denne høsten.

Mer om dette senere, for først: Immaturus er ifølge Wikipedia latin og kan oversettes med «umodent». I studentsammenheng er det en tidligere strykkarakter ved norske universiteter! Immaturus ble startet rundt i 1990. Koronaen gjør at 30-års jubileet skal feries i november i år.

OPPVOKST MED AMATØRETEATER
Johanna Johansen (22) er fra Hurdal, har en BA i teatervitenskap og tar en BA i Medier og Kommunikasjon. Hun har gått gradene i teateret: -Jeg har vært med i Immaturus i tre år, og hatt en del forskjellige verv, så jeg tenkte at det neste var å stille til valg som teatersjef.

-Og det ble du. Hvorfor amatørteater?
-Jeg har en mor som er dramapedagog, så jeg har vært med på alle hennes prosjekter siden jeg var rundt syv år. Første gangen jeg var på en scene spilte jeg en katt for Hurdal Amatørteater 2007. Jeg gikk drama på videregående, og så ble jeg med i Immaturus da jeg flyttet til Bergen.

TEATER ER GØY – OG INFORMASJON TRENGS
-Hvordan står det til med Immaturus anno 2021?
-Dette semesteret har vi hatt en enorm oppgang fra hva vi hadde høsten 2020. Vi hadde rundt 80-85 medlemmer våren 2021, og nå har vi 130ish medlemmer – noe som jeg synes er utrolig kult!

-Hva er utfordringen med å drive et studentteater?
-Det er ikke store utfordringer med det å drive et studentteater, de som sitter i verv i styret, rådet, kunstneriske råd og som gruppeleder er folk som er glade i kultur og får glede ut av å være medlem hos oss. Den delen av å drive studentteater er for det meste bare gøy! svarer Johanna, og fortsetter:
-Vi ønsker å nå ut til alle studentene, og de kan være vanskelig å nå ut til. Her er det mange forskjellige skolesteder og studier der det er interesse for kultur og teater. Når de først er blitt medlemmer er de lettere å holde kontakt med. De fleste medlemmene våre er enten med i en produksjon, sitter i et verv i rådet, kr (kunstneriske råd) eller styret, men der vi kanskje trekker flest medlemmer er nok gruppene våre. Vi har syv forskjellige grupper dette semesteret, så det er alltid en gruppe man kan gå på i løpet av uken. Jeg synes det er et helt supert tilbud, og skulle ønske flere viste om det!

-Vanskelige å rekruttere?
-Når det ikke er korona, så går rekrutteringen litt av seg selv. Og det er nok mye fordi folk som vet hvem vi er får med vennene sine, og så kommer de som oftest tilbake semesteret etterpå.

KORONA-STOPP
-Men hva skjedde under koronaen? Full stopp?
-Under starten av korona, altså våren 2020 var det ganske full stopp. Det var vanskelig å få gjennomført, men det var flere som prøvde å holde gruppene i gang over Zoom. Da høsten kom var det ikke like strengt, og vi fulgte alle restriksjonene nøye for å kunne få kunne holde driften oppe. Det var veldig mange lange styremøter for å være sikre på at vi overholdt restriksjonene, og heldigvis fikk vi gjennomført en produksjon.

SPENNENDE PROSESS GIR SPENNENDE RESULTAT
Så til der vi startet, for Immaturus har spennende prosjekter på kalenderen. Johanna forklarer en nokså møysommelig, men svært så demokratisk prosess:
-Vi skiller mellom tre forskjellige typer prosjekter. Vi har hovedprodukjon, produkjon og mikroprodukjon. Så om man har lyst til å sette opp en forestilling hos oss så sender man en melding til Immaturus Rådet, som anonymiserer søknaden. Deretter blir den sendt videre til det kunstneriske rådet som diskuterer og stemmer. Så tar teatersjefen med seg avgjørelsen på styremøte, og der blir det stemt om styret vedtar KR sin avgjørelse.

-Slik kan det bli spennende arrangementer av. Som «Låst/Locked», der publikum er aktører og der manus ikke finnes.
-Jeg er utrolig imponert over innsatsen som de i produksjonen har lagt inn i prosessen, og jeg tror jeg snakker for både KR og styret når jeg sier at det var et enormt comeback for oss som et studentteater etter korona.

-Så står dere foran en workshop om femininitet og maskulinitet, der resultatet skal til en teaterfestival i Danmark. Hvorfor det?
-Så lenge som jeg har vært med i immaturus har vi alltid hatt et samarbeid med teaterfestivalen Quonga i Aarhus. Vi sender en forestilling til dem, og de sender en forestilling opp til oss. Jeg er usikker på hvordan samarbeidet oppstod, men det er veldig gøy at det fortsetter gjennom forskjellige teatersjefer. Denne workshopen ble sendt inn som en mikroproduksjon, og det var akkurat da kr skulle finne et prosjekt som vi kunne sende ned til Aarhus. Så det passet perfekt!

-Og to av gruppene deres, scenegym og skrivegruppe, har laget teater sammen?
-Bakgrunnen her var at scenegym hadde lyst til å ha en visning av hva de har jobbet med gjennom semesteret, og da tenkte jeg at det kunne jo vært hyggelig og skrivegruppen og scenegym lagde et samarbeid. Så kan man bli kjent med hverandre på tvers av grupper, og få hatt en forestilling til i løpet av semesteret. Samt at gruppene får vist seg frem også, sier Johanna Johansen.

Mye nyskapende å hente her, tror vi.

Gode naboer er gull verd!

Gode naboer er gull verd!

Feiring av nyoppussede lokaler med gode naboer.

Dette er en hyldest til alle gode kontorfellesskap. I 14 år har Norsk Amatørteaterforbund hatt kontor i Fabrikken på Lillehammer, der generalsekretær Helen Hansen og kontorleder Anne Lise Olsen holder hus. Nå er kontoret pusset opp, noe som er feiret med bobler, taler og besøk av de gode naboene.

-Vi er i overkant fornøyde med resultatet, sier generalsekretær Helen om oppussingen, som ikke foregikk helt uten problemer. Hovedtrekk: nytt bilde førte til nymalte vegger som førte til nytt gulv som førte til at døra ikke gikk opp osv osv.

NATF ble stiftet i 1945 og hadde i ikke noe eget kontor de første tiårene. I 1996 ble det kontorfellesskap med Lillehammer Teaterselskap og fra 2007 har kontoret vært i Fabrikken. -At det er en stor fordel for Norsk Amatørteaterforbund å ha kontorfellesskap med så mange kreative og hyggelige folk som det er på Fabrikken er hevet over enhver tvil, sier Helen.

Fabrikken ble etablert i 2005, og har 30 virksomheter og ca. 50 folk. I dag huser Fabrikken et mangfold av bedrifter som driver med design, arrangement, markedsføring, kunst, håndverk, musikk – og altså Norsk Amatørteaterforbund. Stedet er en næringsaktør i regionen, et åpent hus for publikum og et senter for kunnskap om kulturnæringer og det å drive småbedrifter.

Kom gjerne innom på besøk (fysisk eller digitalt) hos oss her på Fabrikken

Frivilligheten mangler gode lokaler

Frivilligheten mangler gode lokaler

Illustrasjonsbilde

Tilgang til gode lokaler er den viktigste enkeltfaktoren for å sikre et levende kulturliv. En kartlegging Kulturalliansen har gjort i åtte pilotkommuner i 2019 0g 2020 har funnet ut at mye kunne ha vært bedre med kulturlokaliteter:

  • 76 % av lagene øver i lokaler som ikke er egnet akustisk
  • Det er for liten kompetanse og bevissthet i lagene når det gjelder hva som gir rommene akustikk tilpasset deres aktivitet
  • Bare 22 % av lokalene som lagene øver i, er tilrettelagt for personer med nedsatt funksjonsevne
  • Lagene har ikke tilstrekkelig tilgang til lager

MANGE SYNSPUNKTER – MINDRE DATA
Kulturalliansen skriver at organisasjonene i det frivillige kulturlivet har i mange år hørt fortellinger fra sine medlemmer om at de ikke har tilgang til lokaler som passer for deres aktivitet. Dette generelle inntrykket har imidlertid ikke blitt underbygget med data. Enkeltlokaler har blitt målt og vurdert grundig, men det har ikke blitt gjort en systematisk kartlegging i større skala. For Kulturalliansen er det viktig å få kunnskap som viser hvor skoen trykker.

MANGLER PENGER
Det er Kulturdepartementet som har gitt Kulturalliansen i oppdrag kartlegge kulturarenaer i kommunene. Kulturalliansen må bremse opp i organiseringen på grunn av manglende ressurser, noe de beklager.

–     –

DETTE ER KULTURALLIANSEN
Kulturalliansen er en sammenslutning for frivillige kulturorganisasjoner, stiftet i 2016 etter et års utredningsarbeid. Det hele startet våren 2015 med at organisasjonene Frilynt Norge, Noregs Ungdomslag, Norsk Amatørteaterforbund, Studieforbundet kultur og tradisjon og Norsk musikkråd innledet et kulturpolitisk samarbeid under navnet Teateralliansen.

Det var flere grunner til etableringen:

  • For å sikre offentlige midler til felles amatørteatertiltak, slik som å videreføre forskjellige forvaltnings- og driftsoppgaver for amatørteaterfeltet.
  • For å forsøke å realisere et mye omtalt mål, nemlig å etablere en felles sammenslutning for de frivillige kulturorganisasjonene for å gi tyngde til kulturfeltet i møte med offentlige etater og virksomheter.

Kulturalliansen har nå mer enn 30 organisasjoner som medlemmer.

–     –

HVIS DU VIL SE BILDER AV LOKALER
Hvis du vil se hvordan det står til: Scenerommet.no er laget for å vise fram alle kriker og kroker av scenerom rundt om i Norge. Her skal du som reiser rundt på forskjellige scener, kunne finne nyttig informasjon og bilder.

 

Seniorteater til glede for seg selv og publikum

Seniorteater til glede for seg selv og publikum

Berit Louise Eskerud er leder av Lillehammer-Øyer Seniorteater.

Det kan bli både høylytt suffli og problemer med tunge tak for denne typen teater. Men likevel, det er neppe noen som har det mer moro når nye forestillinger skapes og for publikum når teppet går opp enn seniorteateret.
Berit Louise Eskerud er leder av Lillehammer-Øyer Seniorteater, og har vært med på mye moro.

HØYLYTT SUFFLI OG TUNGE LIK
-Regissøren vår sier at vi burde vist øvinger med publikum til stede, fordi vi har det er så mange artige episoder undervegs. Høreapparat er normalen og suffløren hvisker ikke, men roper, slik det ble på en forestilling da alle hørte hva som ble ropt ut, bortsett fra han det gjaldt på scenen..

-En spesiell historie fra oppsetningen av «Mord over en lav sko»: – liket skulle bæres ut, – først prøvde én å ta tak foran og en annen bak, – så byttet de plass, – men det ble likevel for tungt! Løsningen kom da en ropte ut til lysmannen: – slukk lyset! – Sal og scene ble mørklagt og liket løp ut!

-Hvordan kom du inn i «seniorteaterbevegelsen»?
-Jeg har en mann som var med fra starten av, og kom med fordi de trengte erstatter for sufflør. Med bakgrunn fra skoleledelse var det naturlig etter hvert å påta seg administrative oppgaver.
-Så du har ikke amatørteaterbakgrunn?
-Egentlig ikke, men jeg har vært en del av Opera Lillehammer, som sammen med Den Norske Opera har satt opp flere forestillinger her på Lillehammer. Ellers er jeg aktiv korsanger.

MYE GLEDE – MEN OGSÅ NOEN «ELDREUTFORDRINGER»
-Hva er utfordringen med å drive et seniorteater?
-Egentlig er det bare gleder ved å drive et seniorteater, vi har et støttende og inkluderende miljø og gleder oss til å treffes på hver øving. Utfordringen er naturligvis at vi blir eldre for hvert år, og at vi, slik som i år, fikk to skuespillere som måtte erstattes på grunn av sykdom i oppkjøring til årets forestilling.  Dessuten møtte vi på siste forestilling utfordringer med rigging og transport av kulisser og sceneutstyr mellom tre spillesteder. Vi er ikke unge lengre og skulle gjerne hatt med noen yngre scenearbeidere. I år fikk vi heldigvis tips om mannskap fra Frivilligsentralen, noe som fungerte bra.
-Og rekrutteringen?
-Det har vært en jevn økning fra åtte på scena til nå fjorten på scena og sytten i alt, men vi ønsker oss flere menn. På flere oppsetninger har en eller flere kvinner måttet spille menn, og der det har gått an har vi endret mannsrolle til kvinnerolle.

-Hvordan velger dere ut prosjekter/stykker?
-Vi bruker selvsagt Dramas og har ellers øyne og ører åpne for hva andre har satt opp. Vi har god kompetanse på amatørteater her på Lillehammer og er heldige og har en profesjonell instruktør med mange innspill. For å nå vårt publikum er vi særlig på jakt etter stykker fra 30-40-50- tallet. Vi bearbeider manus slik at det får en lokal forankring, slik vi gjorde med årets forestilling «Huskestue på Busmoen» som er en svært lokal bearbeiding av den svenske folkekomedien «Søderkåkar».

-Men hva skjedde under koronaen, da? Full stopp?
-Vi holdt hjulene i gang med leseøvinger med koronaavstand og tilpasset også øvinger med redusert antall. Etter hvert ble det en del kafébesøk og vi holdt kontaktene stort sett hele perioden.

HOLDER KOKEN!
-Og hva så med framtida for Lillehammer-Øyer Seniorteater?
-Vi feirer nå 10-årsjubileum og har stort sett klart en forstilling i året. Vi får kommunal støtte gjennom den kulturelle spaserstokken. Sosialt fungere også gruppa veldig bra. På årets forstilling var 14 på scenen, den eldste 86 og ingen under 70. Vi er stolte av å ha gjennomført seks 2,5 timers forestillinger på seks dager. En kraftanstrengelse for gamle folk!

Publikumsresponsen er svært god, og vi opplever et trofast og begeistret publikum. Vi unner oss ofte en teatertur for felles inspirasjon og glede, og et høydepunkt er en årlig julelunch der vi ser opptak av oss selv og årets forestilling.

-Har dere kontakt med andre seniorteatre?
-Vi har deltatt på Nordisk Seniorteaterfestival i Danmark høsten 2018, der fikk vi også kontakt med seniorteateret i Trondheim.  Senere har vi besøkt hverandre og hatt en del kontakt. Ellers har vi vært på sporet av en gruppe på Lillestrøm, men skulle gjerne hatt kontakt med andre for bl.a. å utveksle ideer til stykker vi kan sette opp.

-Det hadde vært artig dersom det ble opprettet et nettverk for sånne som oss, altså seniorteater. Vi vil ha nytte av å utveksle erfaringer og få inspirasjon til nye stykker og nye måter å jobbe på. Vi reiser gjerne, Nordisk Seniorteaterfestival var en artig og nyttig opplevelse. Kanskje NATF kan gripe fatt i dette?