-Jeg var i MAURpatruljen da jeg gikk i speideren i barndommen, sier Gro – og MAUR var Modig, Arbeidsom, Utholdende og Real. De verdiene tror jeg at jeg at jeg alltid har hatt med meg. (Foto: Ivar Ødegaard)
Allsidige Gro Lystad har hatt en finger eller fem borti mange teaterproduksjoner rundt omkring; på Kalvøya, ved Semsvannet, på Krokskogen, på Gålå og så videre, og så videre. Nå sitter hun i NATF-styret og er opptatt med Riddarspranget i Valdres, et dalføre som ligger hennes hjerte nær. Det var der hun skulle blitt bonde. Men slik ble det ikke.
-Jeg er oppvokst med hytte i Valdres og i 1964 kjøpte min far gård i Skammestein. Han brukte 10 år på å sette den i stand, flyttet opp i 1972 og drev med sauer. Ti år senere flyttet moren min opp og fikk jobb på Helsesportsenteret – som sekretær for Erling Stordahl, forteller Gro som bakgrunn for historien om sitt møte med landbruksbyråkratiet.
MØTE MED BO- OG DRIVEPLIKTEN
Hun fortsetter:
-I 1986 ville familien at jeg skulle overta gården – og far bygget et eget hus til meg – med seks soverom – nærmest et lite kurssenter. Den gangen skulle jeg begynne ny jobb i Akershus Teaterverksted, og ville bruke stedet som et kurssenter – men det falt ikke i god jord hos nabogården – en aktiv og flink teaterskuespiller i det lokale laget. (Den gangen var det et lokallag for hvert tettsted langs riksvei 51 fra Fagernes til Beitostølen).
-Hvorfor var det så farlig?
-Hun ville at jeg skulle drive gård på ordentlig vis, forklarer Gro. -Men hvordan kan man forene det og et aktivt teaterliv? Jeg hadde bo- og driveplikt. På 80-tallet var det overproduksjon av sau, så jeg ringte herredsagronomen for å spørre om hvordan jeg skulle forholde meg.
Da han fikk vite at jeg jobbet som teaterpedagog i Akershus teaterverksted la han like gjerne mappa mi nederst i skuffen, for han hadde nemlig spilt i revyen på Landbruksskolen på Ås! Snakk om flaks. Der ble jeg værende, og nå er det foreldet. Men jeg har altså en nabo som driver jorda mi og får høy til kyra sine, beroliger hun.
Og gården er blitt et sted der Gro kan invitere venner, kolleger, studenter – ha seminarer, kurs eller bare hyggehelger. Her er det blitt sommergalleri og scene for forestillinger.
FRA DANS OG BEVEGELSE TIL TEATER
-Hvordan fikk du teaterinteressen?
-Jeg er utdannet innen dans fra London, men ble tiltrukket av teatermiljøet da jeg kom tilbake til Norge. Jeg underviste mye innen dans og bevegelse, men så ble det amatørteater som jeg etter hvert skulle engasjere meg i. Som teaterpedagog i Akershus teaterverksted fikk jeg stifte bekjentskap med utrolig mange grupper. Jeg har gjort teater for ansatte, innsatte, utsatte, for barn, ungdom, voksne, seniorer, for amatører og profesjonelle.
-Hvor trives du best: på scena? bak scena? ved styrebordet?
-Ja takk, alt sammen. Jeg trives som regi, produsent, koreografi eller å jobbe med manus.
-Er det noe du liker spesielt å jobbe med?
-Jeg har likt å gjøre vandreteater – og har satt opp «Den skjeggete bruden» og «Gudene må vite» på Kalvøya, «En midtsommernattsdrøm» rundt Semsvannet – alle disse tre forestillingene med nordisk ungdom. Jeg har gjort Jens Nilssøn på Krokskogen, Askerspillet ved Østre Asker gård. Jeg likte også godt å være regiassistent og koreograf på Peer Gynt ved Gålåvatnet fra 1989 – 1993, deretter var jeg regiassistent og ansvarlig for amatørene på scenen fram til 2006. Jeg har gjort film også, men det behøver jeg vel ikke å gå inn på her.
FIKK HISTORIEN OM RIDDEREN FRA BUDEIA
-Og nå er det Riddarspranget?
-Jeg ble faktisk spurt om jeg kunne tenke meg å sette opp «Spelet om Riddarspranget» av kultursjefen i kommunen. Jeg har et spesielt forhold til denne historien. Som barn tilbrakte jeg hver sommer med familien på hytta vår i Valdres. Vi hentet melk hos en budeie på en seter i nærheten. Noen ganger ble hun invitert hjem på hytta. Hun var en utrolig god historieforteller – og kunne skremme vettet av oss barna med fortellinger om huldre og andre underjordiske. En dag dro hele familien til Ridderspranget ved Sjoa og tok budeia med på utflukten. Hun fortalte historien om Ridderen som hoppet over juvet i Sjoa med den stjålne brura. Det gjorde stort inntrykk på meg som 11 åring og i dag setter jeg altså opp historien utendørs, forteller Gro, som kunne vært pensjonist, men ikke har ro til det. Så bor hun i Asker og pendler til Valdres og Riddarsprang-engasjementet sitt.
Riddarsprtanget har tidligere vært satt opp i alpinbakken på Beitostølen 1000 moh og med minimal infrastruktur i to år. I koronatida ble manus forbedret og nytt spillested funnet – midt i Beitostølen.
-Men det hadde vi bare en halv dag – inntil Beitostølen Live kom på banen – de skal ha konserter hver helg i august og det kan ikke vi konkurrere med lydmessig. Da landet vi på Valdres Folkemuseum i Fagernes. Jeg tror det blir bra også – vi får et større nedslagsfelt, sier Gro.
TA TILBAKE AMATØRTEATERBEGREPET
-Og nå sitter du også i styret i Norsk Amatørteaterforbund!
-Jeg syntes det var på tide å «betale» litt tilbake for alt jeg har fått oppleve i teaterverdenen – og ble med i styret i NATF. Jeg vil være med på å gi amatørene tilbake den statusen de hadde før, få flere medlemsgrupper, finne nye møteplasser, få ny entusiasme for amatørteaterbevegelsen i Norge.
Utviklingen til amatørteaterlagene er litt skremmende. Flere av barne- og ungdomslagene har blitt del av de lokale kulturskoler. Da er elever ved kulturskolene og ikke lenger amatørteaterskuespillere. På Gålå kalles nå amatørene for frivillige, på lik linje med alle back stage som er scenearbeidere eller steker vafler. Det er viktig å ta tilbake amatørteaterbegrepet – og der mener jeg NATF kan være en pådriver.
PÅ FØRSTESIDA
-Så pleier vi spørre du har en episode fra ditt eget «teaterliv» som har satt mer spor enn andre?
-Jeg ble spurt om jeg kunne jobbe på Ullersmo Landsfengsel i 1989. Det hørtes jo spennende ut så jeg dro opp for å treffe sivilarbeideren som var lysmann fra Nationalteatret, og som ville gi de innsatte mulighet for å sette opp forestilling. Det ble «Fengselsveka 1989.» Vi kalte oss «Bøsteruds Barn». (Red.anm. oppkalt etter justisminister Helen Marie Bøsterud.)
Jeg måtte gå gjennom en underjordisk korridor for å komme til «gutta mine», og det hendte jeg gikk forbi Arne Treholt, som da var blant de innsatte.
Første møtet med «teatertruppen» var spesielt. Jeg grudde meg til å få alle gutta opp på gulvet for jeg starter med fysiske øvelser. Jeg tenkte de ville si: «er dette gym eller?». Men det gjorde de ikke! De var helt med! Neste gang jeg kom fortalte de at de hadde gledet deg sånn til jeg kom så de kunne få leke litt igjen!
Det er forresten første gang noen av de forestillingene jeg har vært med på har kommet i en hovedstadsavis. Dagbladet ville ha bilde av Treholt med mine innsatte på scenen – men han var jo ikke med i «Bøsteruds Barn», så han nektet. Fotografen maste veldig, men kom ingen vei. Likevel kom bilde fra et av våre innslag i Dagbladet, og de fikk nå med at Treholt var til stede, sier Gro.
Fengslende forestilling, må vi kunne kalle det.