Spelene i gang igjen: møt Kristins mor

Aud Hove som Ragnfrid, Kristin Lavransdatters mor. (Foto: Yury Rogachev )

Hun har hodet fullt dag og kveld som heltidsansatt politiker; fylkesvaraordfører – i det store fylket Innlandet. -For to år siden måtte jeg være «Prinsesse Kanikke», sier Aud Hove. Tida strakk ikke til for engasjement i Kristinspelet på Sel. Men slik ble det ikke i år.

Som et av de første spelene i Norge har Kristinspelet i Sel i Gudbrandsdalen igjen samlet publikum etter koronaåret 2020. I tunet på «filmgarden» Jørundgard ble historien om Kristin og Erlend spilt nå i juni. Og som Kristin Lavrandsdatters mor Ragnfrid; Aud Hove.

TEATER GIR OVERSKUDD OG ENERGI
For hun som for all del ikke vil være «Prinsesse Vilikke», men trodde hun måtte være «Prinsesse Kanikke» ble intet mindre enn husfrue på Jørundgard igjen i år. Sykdomsforfall gjorde at hun ble spurt om hun kunne ta rollen, engasjement gjorde at hun sa ja. (Og dessuten foregår jo en del møter i fylkeskommunen på nettet. Dermed utgår de lange reisene.)

-Å spille teater i lag med andre gir langt mer energi enn det tapper meg, sier hun. -Her møter jeg folk fra alle samfunnslag, i alle aldre, og selv om de fleste medvirkende er fra Sel, er det også med folk fra hele Nord-Gudbrandsdal. En fantastisk gjeng. Og det fantastiske; alle jobber mot felles mål; en best mulig forestilling, sier Aud, som også har gjort en erfaring både som fylkespolitiker og som «vikarierende Stortingsrepresentant»: -Både i teater og når det holder politiske møter er det greit å se de du snakker til i virkeligheten, og ser responsen deres, sier hun.

Også en topp-politiker kan bli lei teams og skype og hva det heter alt sammen.

-Hvordan kom du med i Kristinspelet?
-Da må vi tilbake til tusenårsskiftet først. I Vågå hadde de da et kulturprosjekt; en slags revy om Vågås historie i 2000 år. Så kjenner vi jo hverandre her i Norddalen, og jeg ble invitert med selv om jeg ikke er vagvær. Forestillingen ble tatt opp på video, noen som jobber med Kristinspelet så den og ville ha meg på audition. Slik fikk jeg min første rolle her, i 2002, som Eline Ormsdatter.

-Og hvordan ble opplevelsen?
-Helt utrolig. Jeg lærte fantastisk mye. Profesjonelle skuespillere som Eir Inderhaug (Kristin), Lasse Kolsrud (Erlend) og Hildegunn Eggen (Moster Åshild) var inkluderende, ga av seg sjøl og ga gode råd. Dette var en uvurderlig erfaring. Det gir en mestringsfølelse når vi får til samspillet; og det sosiale i gruppa er også viktig.

-Du mangler ikke arbeid å bruke tid på, men er likevel med her. Ildsjelene er viktige?
-Ildsjelene er veldig viktige. Og fornyelse er viktig. Her møter jeg igjen ungdom jeg hadde som lærer på skolen og ungdom som var med i Kristinspelet som dansere for mange, mange år siden. Marie Nikazm Bakken, som nå har regi, Maja Bekken, produsent, og Julianne Morken, som er inspisient. Alle tre har vært med som dansere tidligere. Anna Øihusom er rekvisitør og Andrine Pedersen Sandvær er produksjonsassistent. Så har vi Sveinung Næprud som har vært med i mange år som nå spiller rollen som Simon Darre. Nå har de tatt tak og er aktivt med ikke bare for å få til denne forestillingen, men også som bidragsytere i kulturlivet i Norddalen og ellers. Jeg tror Kristinspelet har hjulpet dem på vegen.

AMATØRTEATERET – IKKE DE SOM ROER HØYEST
Aud Hove (Sp) fra Skjåk har vært i kommunepolitikken, i fylkespolitikken og også vararepresentant til Stortinget. Det mangler altså ikke politisk erfaring, så vi tar farvel med husfruen på Jørundgard og utfordrer politikeren Aud.

-Under pandemien har vi hørt mye om hvordan idretten lider. Når vi har hørt om kulturlivets utfordringer, har det ofte vært de profesjonelle som har fått oppmerksomhet. Har bredden i frivilligheten blitt glemt?
-Bredden i det frivilligheten bidrar med er underkommunisert. Amatørteater er et eksempel på dette, for i et samfunnsperspektiv er jo det kjempeviktig. Det du får med av opplevelser, holdninger og kunnskap når du spiller teater, er noe du får med deg resten av livet.

Jeg skal medgi at idretten tar stor plass i den offentlige debatten, noe som kanskje ikke er så rart. Men ikke alle passer inn på idrettsbanen, og amatørteateret er et alternativ for mange.

Frivilligheten er viktig; men det kan jo synes som om de som roper høyest, også er de som får mest!

Del dette innlegget:

Relaterte innlegg