Stadig Frifond-midler å hente

Stadig Frifond-midler å hente

Elverum Barnemusikkteater fikk støtte til sin forestilling «Rockeulven og de 7 geitekillingene» i fjor. (Bilde fra deres nettside)

Det er fremdeles mye midler igjen i Frifond Teater-potten, forteller generalsekretær Martine Tønnessen i Frifond – og oppfordrer flere grupper til å søke!

Oppfordringen kommer etter at NATF-generalsekretær Helen Hansen har stilt spørsmål ved om hvorfor det ikke er en «organisasjonsboost» for teater. Dette er en midlertidig støtteordning som skal gå til aktivitet og rekruttering etter koronapandemien, og det er bare organisasjoner som har fått penger fra LNU Frifond tidligere (ungdomsorganisasjoner) som kan søke.

Martine Tønnessen i Frifond svarer at støtteordningen blir til i en dialog mellom LNU og (i dette tilfelle) Kulturdepartementet og får ikke til endringer nå. LNUs styre vil ta en vurdering av de ulike ordningene vi har for mindre justeringer til høsten.

Men det altså stadig «ordinære» midler å hente.

NATF hjelper gjerne medlemsorganisasjonene med regelverket.
Ta kontakt: generalsekretær Helen Hansen tlf 418 50 555 eller evt. epost helen@natf.no

Mer om Frifond Teater her: Om Frifond teater – Frifond

  • I fjor fikk 15 av medlemsgruppene i Norsk Amatørteaterforbund til sammen 665.500 kroner i Frifond-støtte.
  • Frifond teater støtter lokal og frivillig kulturaktivitet for og med barn og unge, blant annet teater, laiv, nysirkus og impro.
  • Gruppen må være på mer enn tre personer, og 1/3 av deltakerne må være under 26 år.
  • Søkergruppen og deltagerne må i tillegg gjennomføre prosjektet basert på frivillig arbeid. Hovedregelen er derfor at ingen skal få betalt for det de gjør i prosjektet, og det kan gis opptil 40.000 kroner for å gjennomføre en forestilling, laiv eller festival mens relevante kurs for gruppa kan støttes med inntil 10.000 kroner.
  • Det er ingen søknadsfrister og enkelt å søke.
56 spel registrert: Alltid et spel nær deg!

56 spel registrert: Alltid et spel nær deg!

«Sol av Isfolket» spilles i Verdal. Vårt bilde er fra oppsetningen for noen år siden i Fagernes – der scena nå er overtatt av Riddersprang-spelet. (Foto: Ivar Ødegaard)

Norsk Amatørteaterforbund ønsker både egne grupper og alle andre som setter opp spel denne sommeren lykke til. For nå skal det «speles» i by og land, fra de ytterste skjær og den innerste skog. Skal du på et spel i sommer/høst skjer det trolig noe også nær deg!

Spelkalenderen.no har registrert 56 spel for perioden 22. juni – 11. desember. Her er det stykker basert på ren fantasi, men med stor bredde: Fra Ibsens Peer Gynt til Alf Prøysens univers, for å nevne noen. Her er det offentlige arrangører, profesjonelle arrangører og rene amatørteater-oppsetninger.

Selvsagt er flere av medlemmene i Norsk Amatørteaterforbund representert, slik som

  • Lady Arbuthnott
  • Oberst Krebs og jakten på festningssverdet
  • Spelet om Mardøla
  • Bjørnørfolket (2) – drømmen om Amerika
  • Spelet om Ridarspranget

Spelkalenderen inneholder oversikt over registrerte spel i perioden 2010 – 2021 med unntak av 2015. De har laget en ryddig oversikt over spelen, som du finner her: Norsk spelkalender – spelhandboka.no
 

 

Hvordan teaterentusiasten Gro ikke ble bonde

Hvordan teaterentusiasten Gro ikke ble bonde

-Jeg var i MAURpatruljen da jeg gikk i speideren i barndommen, sier Gro – og MAUR var Modig, Arbeidsom, Utholdende og Real. De verdiene tror jeg at jeg at jeg alltid har hatt med meg. (Foto: Ivar Ødegaard)

Allsidige Gro Lystad har hatt en finger eller fem borti mange teaterproduksjoner rundt omkring; på Kalvøya, ved Semsvannet, på Krokskogen, på Gålå og så videre, og så videre. Nå sitter hun i NATF-styret og er opptatt med Riddarspranget i Valdres, et dalføre som ligger hennes hjerte nær. Det var der hun skulle blitt bonde. Men slik ble det ikke.

-Jeg er oppvokst med hytte i Valdres og i 1964 kjøpte min far gård i Skammestein. Han brukte 10 år på å sette den i stand, flyttet opp i 1972 og drev med sauer. Ti år senere flyttet moren min opp og fikk jobb på Helsesportsenteret – som sekretær for Erling Stordahl, forteller Gro som bakgrunn for historien om sitt møte med landbruksbyråkratiet.

MØTE MED BO- OG DRIVEPLIKTEN
Hun fortsetter:
-I 1986 ville familien at jeg skulle overta gården – og far bygget et eget hus til meg – med seks soverom – nærmest et lite kurssenter. Den gangen skulle jeg begynne ny jobb i Akershus Teaterverksted, og ville bruke stedet som et kurssenter – men det falt ikke i god jord hos nabogården – en aktiv og flink teaterskuespiller i det lokale laget. (Den gangen var det et lokallag for hvert tettsted langs riksvei 51 fra Fagernes til Beitostølen).

-Hvorfor var det så farlig?
-Hun ville at jeg skulle drive gård på ordentlig vis, forklarer Gro. -Men hvordan kan man forene det og et aktivt teaterliv? Jeg hadde bo- og driveplikt. På 80-tallet var det overproduksjon av sau, så jeg ringte herredsagronomen for å spørre om hvordan jeg skulle forholde meg.
Da han fikk vite at jeg jobbet som teaterpedagog i Akershus teaterverksted la han like gjerne mappa mi nederst i skuffen, for han hadde nemlig spilt i revyen på Landbruksskolen på Ås! Snakk om flaks. Der ble jeg værende, og nå er det foreldet. Men jeg har altså en nabo som driver jorda mi og får høy til kyra sine, beroliger hun.

Og gården er blitt et sted der Gro kan invitere venner, kolleger, studenter – ha seminarer, kurs eller bare hyggehelger. Her er det blitt sommergalleri og scene for forestillinger.

FRA DANS OG BEVEGELSE TIL TEATER
-Hvordan fikk du teaterinteressen?
-Jeg er utdannet innen dans fra London, men ble tiltrukket av teatermiljøet da jeg kom tilbake til Norge. Jeg underviste mye innen dans og bevegelse, men så ble det amatørteater som jeg etter hvert skulle engasjere meg i. Som teaterpedagog i Akershus teaterverksted fikk jeg stifte bekjentskap med utrolig mange grupper. Jeg har gjort teater for ansatte, innsatte, utsatte, for barn, ungdom, voksne, seniorer, for amatører og profesjonelle.

-Hvor trives du best: på scena? bak scena? ved styrebordet?
-Ja takk, alt sammen. Jeg trives som regi, produsent, koreografi eller å jobbe med manus.
-Er det noe du liker spesielt å jobbe med?
-Jeg har likt å gjøre vandreteater – og har satt opp «Den skjeggete bruden» og «Gudene må vite» på Kalvøya, «En midtsommernattsdrøm» rundt Semsvannet – alle disse tre forestillingene med nordisk ungdom. Jeg har gjort Jens Nilssøn på Krokskogen, Askerspillet ved Østre Asker gård. Jeg likte også godt å være regiassistent og koreograf på Peer Gynt ved Gålåvatnet fra 1989 – 1993, deretter var jeg regiassistent og ansvarlig for amatørene på scenen fram til 2006. Jeg har gjort film også, men det behøver jeg vel ikke å gå inn på her.

FIKK HISTORIEN OM RIDDEREN FRA BUDEIA
-Og nå er det Riddarspranget?
-Jeg ble faktisk spurt om jeg kunne tenke meg å sette opp «Spelet om Riddarspranget» av kultursjefen i kommunen. Jeg har et spesielt forhold til denne historien. Som barn tilbrakte jeg hver sommer med familien på hytta vår i Valdres. Vi hentet melk hos en budeie på en seter i nærheten. Noen ganger ble hun invitert hjem på hytta. Hun var en utrolig god historieforteller – og kunne skremme vettet av oss barna med fortellinger om huldre og andre underjordiske. En dag dro hele familien til Ridderspranget ved Sjoa og tok budeia med på utflukten. Hun fortalte historien om Ridderen som hoppet over juvet i Sjoa med den stjålne brura. Det gjorde stort inntrykk på meg som 11 åring og i dag setter jeg altså opp historien utendørs, forteller Gro, som kunne vært pensjonist, men ikke har ro til det. Så bor hun i Asker og pendler til Valdres og Riddarsprang-engasjementet sitt.

Riddarsprtanget har tidligere vært satt opp i alpinbakken på Beitostølen 1000 moh og med minimal infrastruktur i to år. I koronatida ble manus forbedret og nytt spillested funnet – midt i Beitostølen.
-Men det hadde vi bare en halv dag – inntil Beitostølen Live kom på banen – de skal ha konserter hver helg i august og det kan ikke vi konkurrere med lydmessig. Da landet vi på Valdres Folkemuseum i Fagernes. Jeg tror det blir bra også – vi får et større nedslagsfelt, sier Gro.

TA TILBAKE AMATØRTEATERBEGREPET
-Og nå sitter du også i styret i Norsk Amatørteaterforbund!
-Jeg syntes det var på tide å «betale» litt tilbake for alt jeg har fått oppleve i teaterverdenen – og ble med i styret i NATF. Jeg vil være med på å gi amatørene tilbake den statusen de hadde før, få flere medlemsgrupper, finne nye møteplasser, få ny entusiasme for amatørteaterbevegelsen i Norge.

Utviklingen til amatørteaterlagene er litt skremmende. Flere av barne- og ungdomslagene har blitt del av de lokale kulturskoler. Da er elever ved kulturskolene og ikke lenger amatørteaterskuespillere. På Gålå kalles nå amatørene for frivillige, på lik linje med alle back stage som er scenearbeidere eller steker vafler. Det er viktig å ta tilbake amatørteaterbegrepet – og der mener jeg NATF kan være en pådriver.

PÅ FØRSTESIDA
-Så pleier vi spørre du har en episode fra ditt eget «teaterliv» som har satt mer spor enn andre?
-Jeg ble spurt om jeg kunne jobbe på Ullersmo Landsfengsel i 1989. Det hørtes jo spennende ut så jeg dro opp for å treffe sivilarbeideren som var lysmann fra Nationalteatret, og som ville gi de innsatte mulighet for å sette opp forestilling. Det ble «Fengselsveka 1989.»  Vi kalte oss «Bøsteruds Barn». (Red.anm. oppkalt etter justisminister Helen Marie Bøsterud.)

Jeg måtte gå gjennom en underjordisk korridor for å komme til «gutta mine», og det hendte jeg gikk forbi Arne Treholt, som da var blant de innsatte.

Første møtet med «teatertruppen» var spesielt. Jeg grudde meg til å få alle gutta opp på gulvet for jeg starter med fysiske øvelser. Jeg tenkte de ville si: «er dette gym eller?».  Men det gjorde de ikke! De var helt med! Neste gang jeg kom fortalte de at de hadde gledet deg sånn til jeg kom så de kunne få leke litt igjen!

Det er forresten første gang noen av de forestillingene jeg har vært med på har kommet i en hovedstadsavis. Dagbladet ville ha bilde av Treholt med mine innsatte på scenen – men han var jo ikke med i «Bøsteruds Barn», så han nektet. Fotografen maste veldig, men kom ingen vei. Likevel kom bilde fra et av våre innslag i Dagbladet, og de fikk nå med at Treholt var til stede, sier Gro.

Fengslende forestilling, må vi kunne kalle det.

Den fantastiske «ladyen» tilbake i Hovshall

Den fantastiske «ladyen» tilbake i Hovshall

Ladyen i en premiereutgave fra 2015. Foto: Per Kvalvik.

-Hun kom fra et britisk aristokrati med ammer og aftenantrekk til en vestnorsk bondepøl der hun støttet skytterlaget og drev med hønseavl. Slik beskriver produsent Jo Inge Nes «Lady Arbuthnott – Frua på Elverhøy». Allerede i 1996 fikk hun oppkalt et musikkteater etter seg, og 22. juni er det igjen premiere i Hovshall, Sunndal Kulturhus.
De flinke og ambisiøse arrangørene satser på 12 forestillinger – og denne gang altså i kulturhuset.

HØY AKTIVITET OGSÅ I KORONAÅRENE
I fjor ble det fire fantastiske uteforestillinger på kulturminneparken Leikvin med koronatiltak av alle slag, og året før der ble det med film og livestreaming av deler av forestillingen.
-Men nå er vi klare til å ta tilbake scenerommet og truppen vår. Vi har jobbet beinhardt de to siste årene for å ha aktivitet, og nå ser vi det betaler seg. Vi har klart å holde på folk, sier Jo Inge. Ikke bare har de klart å holde på folk, de har også modernisert sceneriggen sin – i aluminiumskommunen Sunndal der Hydro Aluminiums produserer om lag 500 000 tonn aluminium per år, er den nå bygget i nettopp aluminium.

-Det er mange som trengs. Vi har jo orkester og profesjonelle skuespillere, de er det enkelt å forhold seg til. Men så har vi alle de andre, de som står på scena, men også de som rigger, de ordner med rekvisitter, de som syr og som ordner maten. Altså hele frivilligheten, forteller Jo Inge noen dager før premieren.

EN UVANLIG LADY BLE UTROLIG HISTORIE
Men så var det «ladyen», da: The Honourable Mrs. Barbara Elrington Douglas Arbuthnott. En helt uvanlig kvinne som tapte sitt hjerte til et stykke Norge. De som møtte henne, tapte også sitt hjerte til henne.

Det var Sara Marie Kogsvig som først skrev om det kontrastfylte og begivenhetsrike livet til Barbara Arbuthnott. Artikkelen, som sto på trykk i Romsdalsposten i 1933, inspirerte senere Eiliv Odde Hauge til å skrive boka «Lady Arbuthnott og hennes menn». Siden er det gitt ut flere bøker, produsert tv-serie, skrevet et utall artikler. Siden 1996 har forestillingen Lady Arbuthnott – Frua på Elverhøy bergtatt så vel publikum som kritikere i Sunndal kulturhus. Det er en bragd i seg selv.

Vel 150 mennesker er årlig involvert i produksjonen – og det legges ned minst 10 000 dugnadstimer for å få på plass det «fenomenale fenomenet Ladyen», som riksteatersjef Tom Remlov uttrykte det. Arbeidet er allerede i gang for neste års produksjon, og ikke minst med det store 25-årsjubileet. Lady Arbuthnott er fortsatt Norges lengstlevende musikkspill, så det skulle bare mangle at en 25-årsjubilant skal feires.

JazzåTeatret produksjon AS eies 100 prosent av teatergruppen JazzåTeatret. JazzåTeatret ble etablert som teatergruppe i 1977 og satte gjennom årene opp flere ulike teaterforestillinger. Teatret utviklet etter hvert stor kompetanse på musikkteater og oppsetninger basert på et samarbeid mellom profesjonelle og amatører.

Og JazzåTeatret er altså medlemmer av Norsk Amatørteaterforbund. Vi ønsker lykke til for alle aktører!

Gode allierte i 19 år

Gode allierte i 19 år

Her et bilde fra registrering til kursene under Teaterdagene i 2008. Kursene er er registrert som voksenopplæring. (Foto: Ivar Ødegaard)

Nylig markerte «vår» voksenopplæringsorganisasjon 25 år. Studieforbundet kultur og tradisjon (tidligere Folkekulturforbundet) ble valgt av NATF som samarbeidspartner fra 2003, og med 6000 studietimer ble NATF den fjerde største medlemsorganisasjonen deres (av 19) allerede første samarbeidsår.

I «normalår» (altså ikke koronaårene) har Studieforbundet betalt ut voksenopplæringsstøtte på rundt en million til medlemsgrupper i NATF. Teaterdag-kursene kommer også inn i denne potten.

Her kan du lese om Studieforbundet kultur og tradisjons 25 år og om utviklingen har vært fra opplysningstida, via tida med folkeopplysning, og til voksenopplæring og studieforbundene.

Studieforbundet kultur og tradisjon har nå 45 medlemsorganisasjoner. Bredden i kursvirksomhet til alle disse er stor. Målet for kursene er at «det skal være mulig for alle å bli kjent med og lære kulturuttrykk og folkelige tradisjoner i skapende og trygge fellesskap». Dette formålet ble meislet ut i 1997 og er fortsatt det samme.

Studieforbundet kultur og tradisjon har en betydelig plass i det norske voksenopplæringsfeltet. Noen ord om feltet i stort: Det finnes 14 godkjente studieforbund i Norge, med mer enn 470 medlemsorganisasjoner og 40.000 studietiltak for mer enn 500.000 deltakere.

VOFO (Voksenopplæringsforbundet) er paraplyorganisasjon for studieforbundene. Deres 2020-statistikk plasserer Studieforbundet kultur og tradisjon på en solid tredjeplass når det gjelder antallet kurstimer, fjerdeplass i antallet kurs og femteplass i antallet deltagere.

Kristin i styret: Aldri et nei

Kristin i styret: Aldri et nei

Det mangler ikke på roller, verv eller kurs som Kristin har vært involvert i.

Kristin Friborg er en av disse menneskene som har tid til alt, og aldri sier nei. Styreplass i Norsk Amatørteaterforbund er bare et bare et av vervene hun har sagt ja til.

-Jeg er en engasjert person, som elsker at det skjer mye rundt meg. Jeg er redd for å gå glipp av noe, og stiller gjerne opp på det meste av det som skjer av lokalt kulturliv. Jeg har etter hvert lang erfaring med å arrangere ting, men skulle nok ønske at jeg var bedre til å lede og til å delegere, svarer Kristin på hva som driver henne. Vi holder oss til teateret:
-Har du sett en oppsetning som har satt mer spor enn andre?
-Jeg har sett veldig mange oppsetninger, og er veldig lett å underholde. Det er nesten alltid den siste forestillingen som er den beste, da det er den som sitter best i hukommelsen. Men mange av musikalene jeg har sett i London har kanskje satt spor da jeg så dem for første gang. «Les Miserables» for eksempel. Og «War Horse» på grunn av den imponerende dukkeføringen, eller «Kinky Boots» med alle de mannlige skuespillerne som danset på skyhøye heler.

TEATER «MIDT I FØLELSENE»
Så kommer Kristin inn på hva amatørteater betyr for folk i alle aldre:
-Hver eneste forestilling med barne- og ungdomsteater er rørende, for da vet jeg hvor mye det koster de forskjellige å stå på scenen. Det er alltid emosjonelt å komme i mål med en forestilling, fordi man har vært med fra prøvestart og ser utviklingen hver enkelt har frem mot mål. Resultatet er kanskje ikke alltid perfekt, men det ligger uendelig mye innsats og mot bak.

-Har du en episode fra ditt eget «teaterliv» som har satt mer spor enn andre?
-Det må nok være da Hadeland Teaterlag satte opp «Cabaret». Første gangen vi tråkket gjennom noen av scenene, i en gymsal, uten kostymer, begynte samtlige å gråte av det sterke innholdet. Dette var første gang jeg var med på å sette opp et stykke som ikke bare var ute etter å underholde eller få applaus. Det traff oss veldig midt i følelsene. Vi måtte være forberedt på at kanskje noen i publikum ville forlate forestillingen underveis. Men det gikk bra og det ble en suksess.

-Hvor trives du best: på scena? bak scena? ved styrebordet?
-Jeg synes det er gøy å være en del av et ensemble, men synes det er litt skummelt å skulle prestere alene på en scene. Etter hvert har jeg nok funnet ut at jeg er bedre på ting bak scenen enn foran. Jeg er glad i å gjøre praktiske ting, og liker inspisientrollen godt. Det er gøy å være produsent også, men søknadsskriving og alt det administrative er ikke alltid like morsomt. Det aller morsomste er å ha oversikten og kontroll når forestillingen er i gang, og man bare kan stå litt i bakgrunnen og nyte resultatet av hard, felles innsats.

NATF – EN ORGANISASJON MED TONNEVIS ERFARING
-Og så liker jeg godt å jobbe med styrearbeid i NATF. Det er morsomt å være en del av noe som er utenfor lokalmiljøet, og kunne bli kjent med folk og grupper fra ulike deler av landet. Via generalsekretær Helen Hansen og NATF er jeg også blitt kjent med READ Nepal, og har vært i Nepal og sett hvilken fantastisk jobb READ gjør, og hvilken rolle NATF har hatt der.

-Som styremedlem – er det noe du ser at NATF kan bidra til enda mer for gruppene?
-NATF må kanskje få frem enda bedre at vi kan hjelpe gruppene med det meste av det de har av spørsmål. Vi har tonnevis med erfaring som gjør at vi kan svare, eller finne svar. Mange av medlemmene i de forskjellige gruppene er kanskje nye i forskjellige verv de er blitt tildelt, og vi kan bistå hvis det er noe man lurer på. Eller kanskje vi har et kurs som kan passe. Rett og slett bli enda mer synlige for medlemmene våre, og få frem alt vi kan bidra med.

-NATF jobber jo også opp mot myndighetene – er det noen utfordringer du ser der?
-Det frivillige kulturlivet har vanskeligheter med å tallfeste verdien av jobben de gjør i samfunnet. Det er vanskelig å måle i noe annet enn antall hoder som er med eller som er publikum. Hva vi sparer samfunnet for av utgifter er det vanskelig å få frem. Da tenker jeg på alle enkeltindividene som får et bedre liv av å være en del av et teatermiljø.

«KULTURHUS» – EN KILDE TIL MER OG MER UTGIFTER
Hvordan ser du på framtida for det frivillige amatørteater?
-Jeg tror frivillig amatørteater vil bestå i lang tid. Det er bruk for oss! svarer Kristin med overbevisning, men kommer så inn på en utfordring for mange amatørteatergrupper:
-Det vi kunne trengt var bedre tilgang til lokaler for både øving og fremførelser. Det som i dag blir kalt «kulturhus», har en leiepris de aller fleste amatørteater bare kan glemme å ha råd til. Vi MÅ ikke ha plass til 400 publikummere og lydutstyr som er så dyrt og flott at det MÅ følge med en dyr tekniker til alle forestillinger. Hva med litt mer tilgjengelige mindre saler, som man kan øve i og tilpasse hver og en forestilling. Og som vi kunne hatt flere av, så hvert lag kunne okkupert salen mer enn en langhelg hver.

Til slutt har jeg en oppfordring til alle: Vær flinke til å bruke lokalt kulturliv. Still opp og kjøp billetter til andres arrangement. Gjerne i nabobygda/nabobyen også.

KRISTIN FRIBORG I KORTVERSJON
Til slutt: Trekk pusten, dette er Kristin Friborg i kortversjon:

  • Bor på Grua på Hadeland
  • Gift med Svein (lyd- og lysmann) og har to voksne barn; Lasse (utdannet skuespiller og scenekampinstruktør) og Glenn (utdanner seg innen musikk).
  • Alle fire lidenskapelig opptatt av teater, og er også gjerne publikum.,
  • Begge guttene har spilt i Fagertun Barne- og Ungdomsteater (FABU) siden de var 9 år,
  • Da eldstemann begynte der, ble det også Kristin og Sveins introduksjon til å drive med teater. Etter hvert ble Kristin leder av FABU.
  • Da guttene var for gamle til å være med der, ble Kristin med på å starte opp Hadeland Teaterlag. De setter opp små og store forestillinger på Hadeland
  • Kristin er nå produsent for Friluftsteateret Bronsebukkene for 3. gang. Dette er Norges eneste spel fra bronsealderen, og skal settes opp igjen i august 2023. Kristin og begge guttene har vært med på Bronsebukkene siden 2007, både som skuespiller, inspisient og nå produsent.
  • Elsker å reise, og teaterinteressen dro familien nylig til Århus for å se en utendørs forestilling av Hobbiten og fikk med en forestilling med «Cabaret» (Passerte Århus Teater 15 minutter før teppet gikk opp og fikk billetter. Slike stunt er det ikke mange som gjør.)
  • Joda, hun har jobb (kundeansvarlig) og andre fritidssysler også (div styreverv, turer, padler, spiller volleyball)
  • Har ikke oppgitt hverken hvor mange timer døgnet hennes har eller hvor mange dager uka hennes har.
Fra Kvennstugua via Operaen til Mjøskanten

Fra Kvennstugua via Operaen til Mjøskanten

Til venstre et «historisk bilde». Her sitter Bernt Ola i Kvennstugua og synger den første sangen han noen gang fremførte for ett publikum: «Je går å raka hjertegras» av Vidar Sandbeck under en sommerkonsert hvor det kom 1250 personer. (Og det står vel fortsatt som en slags rekord i Kvennstugua, tror Bernt Ola.) Foto: Foto: Kristin Alfi.   Til høyre: Bernt Ola i «nyere tid». Foto: Ingo Hoehn

Fredag 17. Juni skjer det på den store scenen på Domkirkeodden; Gallakonsert under Kirsten Flagstad Festival. «En magisk opplevelse i Mjøskanten», skriver arrangøren og ramser opp grunner til å møte opp: Marinemusikken under dirigent Cathrine Winnes Trevino, Margrethe Fredheim, Kjetil Støa, Per Arne Glorvigen og Bernt Ola Volungholen.

Bernt Ola Volungholen, ja, baryton som også er kunstnerisk leder for Flagstadfestivalen 16 – 18 juni.
-Programmet inspirert av bakgrunnen min og jeg prøver å treffe så bredt som mulig. Det er muligheter for alle, sier Bernt Ola.

EN ARENA FOR Å PRØVE – OG FEILE
25 år tidligere: Bernt Ola spiller tuba. Og er med i Kvennstuguteateret.
-Jeg var med der fra jeg var 7-8 år og frem til jeg nok var 18 år; en periode i livet hvor jeg søkte mye. Teateret og musikken trakk fra den ene siden, mens jakt, fiske og friluftsliv trakk fra den andre. Familien jeg kommer fra har ikke hatt musikere, eller særlig musikkinteresserte så det var ett stort skritt inn i en ukjent verden og begynne med teater og senere musikk.

Ved siden av at Kvennstuguteateret ga meg en arena å prøve, og feile på uten særlig press eller trykk fra projesjonelle kanter, var også skolekorpset og senere ungdomskorpset et sted jeg etter hvert følte meg «hjemme», sier Bernt Ola.

-Hva gjorde at du falt ned på musikken?
-Ambisjonene og drømmene var ikke store før musikklinja på Stange ga meg den siste dytten over kanten for å stupe inn i en karriere som har gått så veldig fort. Jeg husker all den fine støtten jeg har fått fra bygda, både før, under og nå i ettertid. De er med meg hele tiden, og jeg motiveres og inspireres av dem alle.

 FRIVILLIGE UUNVÆRLIGE DA – OG NÅ
-Ga barne- og ungdomsårene på scenen deg noen «arv»?
-Arven jeg har med meg, er en glede over å stå på scenen. Det var aldri noen selvfølge for meg, og jeg setter pris på hvert sekund. Lekenheten, friheten og det impulsive som var i Kvennstuguteateret har jeg også med meg – og ikke minst humoren. Kvennstuguteateret har ei revygruppe jeg også fikk være med i. Og her etablerte jeg nok mye av timingen min og ikke minst, gleden av å glede andre.

-Så er 2022 «frivillighetens år». Tenkte du på «frivilligheten» den gangen i Vallset – altså at mange sto på i kulissene?
-Uten det frivillige apparatet er det få av de arrangementene og eventene jeg gjør som i det hele tatt er mulig. Sjangeren er helt avhengig av det, og jeg er like imponert og glad hver gang jeg treffer de «frivillige» være det seg på en festival, forestilling eller konsert. Arrangementenes sjel ligger ofte der, og jeg liker å treffe mennesker, sier barytonen.

ALLSIDIGHET OG KARRIEREJAG – OG LYKKE PÅ HJEMMEBANE
-Du valgte en karriere med å kombinere sang og teater?
-Hittil i karrieren har jeg egentlig fått gjøre det jeg vil. Opera, konserter, teater, dans, performance, you name it. Jeg elsker å prøve nye ting. Lære nye sjangre, nye mennesker å kjenne og ikke minst å kunne jobbe med dem.

Selvsagt er det operaen som har den største plassen i hjertet mitt, og for kommende sesonger er det jo ikke å stikke under en stol at jeg har mye fine oppdrag i vente, både på den Norske Opera og ballett, men også andre steder i verden. Men, jeg har fortsatt bremsen noe på og prøver å ikke kjøre fra livet i ett karriererace.
I januar ble jeg far til Lykke, og hun har allerede lært meg mer om livet enn jeg noen gang kunne ane. Hun har gitt meg ett så fint perspektiv på det jeg holder på med.
Som en ny dimensjon, sier Bernt Ola, som altså stiller på «hjemmebane» ved Mjøskanten under årets Kristin Flagstad Festiva


OPERAENS OMTALE AV BERNT OLA

PS. Han ramset ikke opp alt han gjort, barytonen fra Kvennstugua. Men – for de spesielt interesserte – dette er noe av det Den norske opera og ballett skriver om han:

  • Han har studert ved Operaakademiet i København.
  • Han debuterte i RingsakerOperaens oppsetning av Hoffmanns eventyr i 2010.
  • Til tross for sin unge alder har han allerede flere innstuderte og framførte roller, blant annet medvirket han i Det kongelige teaters 10-årsjubileumsforestilling som cover for hovedrollen Papageno.
  • Han har arbeidet med landets fremste orkestre og dirigenter som KORK, Barokkanerne, Terje Boye Hansen og Torodd Wigum
  • Han synger også kirkemusikk og er også en aktiv operapub- og konsertsanger.
  • Fra 2016 til 2019 var han en del av ensemblet ved Luzerner Theater i Sveits
  • Ved Den Norske Opera & Ballett sang han rollen som Papageno i 2017. Høsten
  • Ved RingsakerOperaen.sang han rollen som Figaro i Barberen i Sevilla i 2019.
  • Julen 2021 var han tilbake i Den Norske Opera & Ballett for å gjøre Jupiter i Orfeus i underverdenen.
  • I sesongen 22/23 medvirker han i konserten Wonderful Bernstein!.